Silent Hill: HD Collection anmeldelse

| Kommentarer (0) |

Er den skremmende byen Silent Hill verdt å besøke igjen etter alle disse årene? Vi har testet Silent Hill: HD Collection.

Det ser ut å bli veldig vanlig med gjenutgivelser i HD av gamle spill. Dette er så klart noe positivt i de fleste tilfeller og det finnes mange titler fra før som bør kunne gjøre det bra i høy oppløsning og gis ut igjen. Nå har det blitt dags for en av de mest elskede skrekkserier noensinne å gis ut i en så kalt HD-Collection, nemlig Silent Hill. Denne gjenutgivelsen inneholder Silent Hill 2 og etterfølgeren Silent Hill 3. Dessverre har man valgt å ikke inkludere det første spillet, akkurat som man har gjort i visse andre HD-samlinger. Derimot så er disse to deler ifølge mange spillere de beste serien har å tilby, men et sted i meg så kjenner jeg at man gjerne skulle hatt seriens første spill. Men, hvorfor klage når man får to survival-horror spill i et og samme cover? Spill innen denne sjanger er alt for sjelden nå for tiden for at man skal henge seg opp i saker. Det er med spenning jeg plaserer Silent Hill: HD Collection i min Xbox 360 og legger kontrolleren i hånda.



Ettersom samlingen inneholder del to og del tre av serien, så kjennes det mest naturlig å starte eventyret med Silent Hill 2. Spillet ble opprinnelig sluppet til Playstation 2 i september 2001. Deretter, i desember samme år, så kom en forlenget versjon til Xbox kalt "Silent Hill 2: Restless Dreams" eller som det ble kalt i Europa; "Silent Hill 2: Inner Fears". I spillet får vi følge James Sunderland, en helt vanlig kar som får sin kone drept. I spillets innledning får vi vite at James har mottatt ett brev fra sin døde kone, noe som virker både umulig og en aning bisart. Brevet sier at hun befinner seg i byen Silent Hill, noe som James kjenner seg tvungen til å undersøke. Det er ved utkanten av byen spillet tar sin start og James starter søket etter sin døde kone.

Noe man merker allerede under spillets første minutt, er at dette ikke er noen komplett og total remake hvor man har modernisert spillets deler. Dette er mer en pusset versjon av originalen. Dette må man ha klart for seg innen man kjøper spillet. Før jeg hadde flyttet karakteren ett par meter så måtte jeg se over kontrollenes innstilling. Grunninnstillingen var ulogisk og styringen forvirrende. Det går å legge om kontrollens skjema slik at det fungerer noenlunde bra. Det finnes tross dette en innlæringskurve og det kommer å ta en stund innen man blir kompis med kontrollen. Når jeg vandrer gjennom Silent Hill's tåkete gater og overgitte bygninger så påminnes jeg om hvorfor disse spillene er så skremmende. Jeg påminnes om at grafikken i spill ikke har noen egentlig betydning når det handler om å skape stemning. Med en knakete kontroll og kunstige kameravinkler kjenner jeg meg nervøs for å besøke tidligere uutforskede områder i spillet.



Dette er ett genialt opplegg som også brukes i Resident Evil. At man ikke har full kontroll og fullstendig innsyn gjør opplevelsen mer skremmende og spillets grafikk, spiller etter en tid, ingen rolle lenger. Silent Hill 2 ser nemlig fortsatt ut som ett veldig gammelt spill. Det har ikke samme forskjell i utseende som feks Halo: Combat Evolved Anniversary hadde i forhold med sin forgjenger. Jeg hadde ønsket at det fantes mulighet til å, akkurat som Halo-remaken eller de nye versjonene av Monkey Island spillene, skifte mellom originalt utseende og den nye grafikken. På slikt vis skulle man få en klarere oppfatning om de endringer som er gjort. Men man kan i spillets meny velge blandt originalen stemmer og nye stemmeskuespillere, der den siste er å foretrekke. Stemmene i originalen holder en ganske lav standard, men de nye tilskuddene løfter opplevelsen markant. Ellers er spillet seg selv likt og som man husker det. Skrekken er fortsatt nervepirrende og puslespill løsning av variert vanskelighetsgrad er en viktig og morsom del av Silent Hill 2. Den nye grafikken tar fram viktige detaljer som tidligere har vært utydlige, spesielt siden spillet har en hel del interessante karakterer og fiender. Men det er, ifølge meg, byen i seg selv som har hovedrollen i hele serien.

Akkurat som i Silent Hill 2 så utspiller Silent Hill 3 seg i samme mørke og skrudde by hvor hemmeligheter og en sinnssjuk stemning dominerer atmosfæren. Der Silent Hill 2 velger å langsomt dra spilleren ned i avgrunnen, slenger Silent Hill 3 oss direkte inn i marerittet. Tenåringsjenten Heather befinner seg i spillets innledning på Lakeside Amusement Park i Silent Hill. Heather har ingen anelse om hvor hun befinner seg eller hvorfor. Spillet lar oss utforske og finne ut av sannheten om Heather og hennes situasjon. Historien i Silent Hill 3 tar seg god tid og er mer kompleks enn sin forgjengers historie.



Man merker ganske snart at spillet har ett mer polert ytre, noe som faller seg naturlig for en oppfølger tilogmed om de gis ut i samme HD-kolleksjon. Vi får igjen besøke absurde miljøer med lik spredt i gatene og vegger sprutet ned med blod. Akkurat som i alle Silent Hill spill så settes den største delen av stemningen med hjelp av et genialt lyddesign hvor musikken har hovedrollen. I mange spill kan musikken kjennes malplassert, intetsigende og i verste fall helt unødvendig. Silent Hill derimot, er en spillserie som har gjort seg kjent for smakfulle soundtracks, musikalsk timing og treffsikkerhet. Dette kombinert med en skrudd story gjør atter engang at de tekniske problemene ikke er noe man henger seg opp i.

Silent Hill 3 lider av større problem enn sin forgjenger når det handler om tekniske problem. Dette manifesterer seg først og fremst gjennom framerate-drops og lagg, spesielt når det er mye som skjer på skjermen. Silent Hill 2 har også lignende problem, men gjennom færre fiender og flere trange gater så er problemene ikke like frekvente som i Silent Hill 3.



De viktigste delene i begge spillene finnes fortsatt og har dessuten blitt forsterket gjennom den oppdaterte grafikken. Samlingen tilbyr såvel fans av serien som nybegynnere å oppleve ett stykke spillhistorie med en modere hardware. Silent Hill: HD Collection påminner oss om hvor bra spillene faktisk var en gang i tiden, tross en mindre utviklet teknikk. Man fikk istedet gjøre det beste av situasjonen og bruke andre knep for å skape stemning og framkalle følelser i spilleren. Dette fungerer fortsatt og man kan ønske at flere spill i nåtiden bruker samme formel. De delene av spillene som gjør kjernen av opplevelsen har veldig lite med de nye tekniske oppdateringene å gjøre. Det blir mye Silent Hill denne måneden. Utover denne HD-kolleksjonen så slippes også del åtte i serien; Silent Hill: Downpour, som kommer til å anmeldesa av Anders innen kort tid, forhåpentligvis siden han møtte på noen tekniske problemer. Å spille Silent Hill: HD Collection kjennes som en veldig bra oppvarmer før det nye spillet samtidig som det er en opplevelse som definitivt har overlevd årene som har passert og fortsatt kan stå på egne bein.



Skrevet av Michael Rosendahl for Xboxlife Sverige, oversatt av Espen Xandrius Leinæs
Screenshots (13)Se flere »
Kommentarer
Du skal være logget inn for å kunne lese og skrive kommentarer.
Spil Information
Cover
Tittel:
Silent Hill: HD Collection
Utvikler:
Hijinx Studios
Utgiver:
Konami
Plattform:
Xbox360
Spillere:
1
Utgivelsesdato:
29-03-2012
Offisiell webside:
Besøk siden, trykk her
PEGI
PEGI 18 Vold
Xboxlife.no Karakter
Gameplay:
7.0
Grafikk:
7.0
Holdbarhet:
8.0
Online:
0.0
Overall: 7.5 / 10
Brukerscore