Ridge Racer: Unbounded anmeldelse

| Kommentarer (2) |

Det er nå seks år siden Namco Bandai utga et Ridge Racer spill. Nå, i 2012, er de ute med nok et bilspill. Et spill som visstnok skulle revolusjonere hele spillserien.

For det første, glem alt du vet om Ridge Racer. Dette spillet har ingenting å gjøre med forgjengerne. Spillet befinner seg i en tilstand hvor det ikke helt vet hva eller hvem det er. Det føles som en blanding av mye, alt fra Burnout til Split Second. Jeg tør å påstå at det føles som Burnout’s lillebror, som prøver å gjøre alt like godt som storebroren sin. Det eneste unike med Ridge Racer Unbounded er faktisk kun banebyggeren og det faktum at man kan rasere banene. Vi har sett det så altfor mange ganger før. Selv navnet på byen er en skikkelig klisjé. Byen heter noe så originalt som Shatter Bay.
Men nok sammenligning!

Kontrolloppsettet er likt som det er på alle andre arcade-bilspill. En knapp for gass, en for brems, en for sladd og en for boost. For å få boost må man sladde, hoppe og ødelegge gjenstander som er strødd rundt på banen. Men dessverre er det noe som skurrer. Det føles liksom ikke helt som om bilen sitter godt på underlaget. Altså, jeg synes ikke kontrolleren føles helt riktig. Men det er fullt mulig at jeg bare er bortskjemt med Dirt 3, men allikevel. Jeg synes også at det mangler en skikkelig fartsfølelse. Og når jeg verken får skikkelig adrenalinkikk av farten, og ei heller føler at bildekkene tar ordentlig tak i veien, er det noe som er feil. Selv sladdinga er det noe rart med. Det føles alt for glatt, og det er like greit å dundre sidelengs inn i veggen istedenfor å sladde. Selv om man starter sladden 100 meter fra svingen, er det stor sannsynlighet for at du knuser halve bilen mot betongveggen. Det er fortsatt veldig moro å kjøre, det er ikke det, men det føles bare ikke helt riktig. Det føles som når man kjører med sommerdekk på en islagt vei. Men det er uansett moro å kjøre, selv om det er en del mangler. Gameplayet er flytende, pent og intenst. Takket være en beinhard kunstig intelligens får man aldri et øyeblikk med fred og ro. Det er fullt mulig å kjøre flere hundre meter fra fienden, men dette vil også gjøre at motstanderne ikke vil vente på deg heller, slik som i mange andre bilspill.





Men til fordel for kjørefølelsen har Bugbear heller valgt å fokusere på alt annet, som spektakulære krasj, fyrverkeri og ødeleggelser, eksplosjoner og fete effekter.
Et stort aspekt ved spillet er nemlig ødeleggelser, og muligheten til å kjøre gjennom alt som er i din vei. Løpene går hardt for seg, og det er ikke noe problem å dundre gjennom en halvannen meter tykk murvegg. Noe som irriterer meg er at det ikke alltid er lett å forstå hva som kan ødelegges, og hva som ikke kan ødelegges. Noen ganger kan jeg kjøre rett gjennom en 1x1 meter tykk metallstolpe, mens andre ganger blir bilen most av at jeg kjører inn i et tynt og simpelt gjerde av treverk. Dette fjerner noe av følelsen av at man er ustoppelig, og jeg tør aldri å ta noen sjanser, slik spillet tydeligvis ønsker at jeg skal. Men det er så absolutt med på å øke intensiteten, så jeg må si at det gir en litt mer spennende spillopplevelse når vrakdeler flyr veggimellom når man kjører enn hvis jeg bare hadde kjørt i pene sterile omgivelser. Ødeleggelsene kan også åpne opp for snarveier, da man av og til, med nok boost, kan kjøre rett gjennom svære bygninger. Dessverre er det noe som ødelegger illusjonen, da motstanderne aldri åpner opp disse snarveiene. Det er moro å se hvor annerledes banen er etter et par runder, da murstein og glass ligger overalt. Men det ikke så veldig mange forskjellige objekter man kan ødelegge. Man ser de samme murveggene og de samme gjerdene over alle banene, og det er veldig mange av de samme kvartalene på alle banene, men forskjellen er at de har satt ut trær, svinger, og gjenstander på en annen måte.





Under game-moden Domination Race handler det både om å «Fragge» folk, samt å havne på førsteplass. «Frags» er nøyaktig det samme som «Takedown» i Burnout. Under disse løpene får man en evne kalt «Power», istedenfor der man før hadde boost. «Power» kan man bruke til å kjøre gjennom før uknuselige gjenstander, kjøre på eksplosiver uten selv å ta skade for å sinke motstanderne, eller man kan «Fragge» motstanderne. Man har ikke evig med «Power», så det er lurt å vente med å bruke det til det er hensiktsmessig, ikke bare bruke det for å komme deg fortere fram. Man får mer «Power» ved å gjøre stunts, sladde og skade omgivelsene. Men det som irriterer meg er at i Domination Race kan motstanderne spawne rett foran deg. Flere ganger har jeg også krasjet da jeg må svinge unna en bil som spawner rett foran meg. Det er veldig irriterende da man aldri kan få et stort forsprang på motstanderne. Dette gjelder heldigvis ikke de andre game-modusene. Det er dessverre nesten umulig å «Fragge» mostandene uten å ta i bruk «Power». Jeg kan kjøre inn i siden av bilen deres i 150 km/h, men motstanderen mister ikke halvparten av livet engang. Krasjefysikken er heldigvis relativt god. Bilen kan bli knust i fillebiter og ingenting stopper bilen din i å ta en dobbelt saltomortale med skru hvis du krasjer. Dessverre hender det at det ser feil ut. Har flere ganger opplevd at hvis jeg krasjer i en vegg i lav fart, kan plutselig bilen sprette opp og baker med flere rotasjoner. Ragdollfysikken er altså veldig uforutsigbar, men er generelt sett godkjent.





En morsom og fenomenal funksjon i spillet er baneeditoren, kalt City Builder. Man unlocker nye deler til banen ved å gå opp i level. Man kan lage alt fra simple, små baner, til avanserte baner med masse stunts og eksplosjoner. Man kan like gjerne bruke fem minutter på en bane som 5 timer. Alle banene man lager kan man spille med venner og dele online. Jeg finner stadig nye og veldig imponerende baner i Multiplayeren, og det er moro å se hvor kreative folk kan være når de lager baner. City Builder vil, i praksis, si at du aldri går tom for baner, og dette vil øke tiden du bruker på spillet radikalt. Selv om spillet allerede har enormt mange baner, er det alltid enda flere du kan finne på nettet. Man kan lage opp til fem baner, som da blir en del av «byen din». Andre spillere kan kjøre i byen din over nettet.






Matchmaking og spilling online fungerer veldig bra, og det tar ikke lang tid å bli med i en match. Og godt er det, da jeg føler at spillet er et multiplayer spill, og at det var laget for multiplayer, fra bunnen av. Spillets multiplayer er mye mer underholdende enn singelplayer, rett og slett. Alt fra singelplayeren er med i multiplayeren, samt litt til. Man kan være opp til 12 førere på en gang, og en fin funksjon er at under matchmakingen kan man invitere venner. Jeg har ikke opplevd noe lagg eller forsinkelser, noe som kommer godt med i et racingspill. Det er også noen ekstra game-modes til MP-delen; Survival mode lar ikke spillere respawne etter at de er blitt «Fragget» eller har krasjet. For øyeblikket er det ikke veldig mange som spiller online, og jeg har opplevd å møte den samme spilleren flere ganger under samme spilløkt. Det er dessverre ingen lokal multiplayer.





I tillegg til et stort mangfold av baner, er det veldig mange game-modes. Man gjør alt fra vanlige løp, til sladding med tidsbegrensing og politibilsmashing. Ja. Du leste riktig. I en av spillets moduser tar man plass i førersetet på en lastebil mens poenget er å ødelegge så mange politibiler som mulig på en angitt tid.
Time Attack er derimot en helt annen affære. Man kjører mot klokka på helt ville baner. Hoppene er overalt, det er farer strødd over banen, så man må klare å holde oppmerksomheten på skjermen. For å få mer tid, må man kjøre på slike «PR» brikker. Det er noen flyvende sirkler som er spredd på taktiske steder på banen. Dessverre synes jeg at BugBear har surret litt med banene i Time Attack modusen. Noen ganger er hoppenes og gjenstandenes plassering av og til lite gjennomtenkt. Det er ikke sjelden man krasjer rett inn i en vegg mens man er i lufta, da utvikleren har valgt å plassere et hopp der.





Grafikken er derimot relativt fin. BugBear har valgt å satse på fancy lyseffekter samt en dunkel og mørk grafikk, noe som gir spillet en helt egen atmosfære. Byen føles både dunkel og skitten, samtidig som den er svært detaljert. Det er dessverre en del kjipe teksturer, men det ikke noe man legger merke til mens man kjører gjennom gatene i 200 km/t. Dessuten ser flammer forferdelig dårlig ut, og eksplosjonene er det heller ikke noe å skryte av. Bilene reflekterer lyset meget bra, og det er god balanse mellom lys og mørke. BugBear skal også ha skryt for sin geniale måte å håndtere HUD’en på. Istedenfor å fylle skjermen med masse info, er heller mesteparten av informasjonen strødd rundt i omgivelsene. Dette er faktisk deilig, og føles godt å spille et bilspill hvor ikke ¼ del av skjermen består av HUD.
BugBear har dessverre satset på feil type musikk. Jeg er klar over at det er veldig subjektivt, men den veldig masete blandingen av billig tekno og dubstep er ikke med på å bidra på å gjøre spillopplevelsen bedre. Kanskje det er perfekt for fjortiser og partyløver, men de fleste går ikke under de kategoriene. Når man krasjer på samme sted for n’te gang hjelper det ikke å høre grusom musikk i bakgrunnen. Jeg foretrakk å skru ned volumet på musikken, og spille av min egen musikk mens jeg spilte. Det er virkelig å anbefale. Jeg synes at musikk som Two Steps From Hell gjør spillopplevelsen ekstremt mye bedre enn hva musikken BugBear har valgt gjør.

Heller ikke er lydeffektene overdådig gjennomført. Bilene kommer med samme lyden hele tiden, og den kan gjerne gire 10-15 ganger på en rett strekning. Ingen biler har så mange gir! Det er også veldig vanskelig å høre forskjell på de forskjellige bilene, da det virker som om de bare har tatt opp lyden på en liten bunke biler, og endret lydene i et eller annet dataprogram siden. Ingen av bilene høres skikkelig rå ut, men pytt pytt, jeg har da aldri sittet i en slik bil, så hva vet vel jeg?





Alt i alt er Ridge Racer et godt bilspill, men ikke et ekstraordinært eller et overlegent bra spill. Det kan hende det fortjener en plass i spillsamlinga di, da det både er underholdende og har lang holdbarhet. Selv om verken grafikken, lyden eller musikken er helt topp, kan spillet stille opp med intense løp, oppfinnsomme baner, banebygger og en veldig detaljert by. Dog, man ser mange av de samme bygningene og kvartalene rundt om i spillet. Så hvis du har en lommebok full av penger, du eier alt du ønsker deg, men gjerne skulle hatt noe ekstra, bare for å variere litt, er Ridge Racer Unbounded verdt pengene. Hvis man heller ikke er like kritisk som jeg er, og ei heller har spilt de andre spillene i samme sjanger, kan spillet være riktig så underholdende.
Screenshots (18)Se flere »
Kommentarer
Du skal være logget inn for å kunne lese og skrive kommentarer.
Spil Information
Cover
Tittel:
Ridge Racer: Unbounded
Utvikler:
BugBear
Utgiver:
Namco Bandai
Plattform:
Xbox360
Spillere:
1-12
Utgivelsesdato:
30-03-2012
Offisiell webside:
Besøk siden, trykk her
PEGI
PEGI 7 Vold
Xboxlife.no Karakter
Gameplay:
7.5
Grafikk:
7.0
Holdbarhet:
8.0
Online:
8.0
Overall: 7.5 / 10
Brukerscore