Dragon's Dogma anmeldelse

| Kommentarer (5) |

Dragon's Dogma kan skilte med god grafikk, rå slåssing, fantastisk atmosfære og helt vanvittige bosskamper. Men kan spillets mange feil ødelegge morroa?

Hvis du ikke er redd for å klatre opp enorme beist, bli spist av enøyde giganter eller gå på oppdagelsesferd i en mørk og skrekkelig grotte, er Dragons Dogma spillet for deg.


En enorm og tvers gjennom ond drage angriper den vesle landsbyen din. Mens alle de andre flykter, velger du å prøve å gå til motangrep. Du takler ikke å se hjembyen din bli knust. Dessverre tar det ikke lang tid før du blir slått i bakken, det eneste du klarte var å irritere monsterdragen. Dragen river ut hjertet ditt og spiser det. På et mirakuløst vis overlever du, og setter ut på et oppdrag for å finne dragen, drepe den og få tilbake hjertet ditt.

Da du våkner finner du ut at du er blitt Arisen. Arisen, den mytologiske krigeren som skal ta livet av det store beistet for å redde verden. Arisen har en egen egenskap til å kalle på pawns, medhjelpere fra en annen verden. Du, i rollen som Arisen, setter ut på en reise sammen med dine pawns for å redde verden fra en forferdelig undergang.





Og Dragons Dogma er absolutt i stand til å holde på oppmerksomheten din. Det føles hele tiden ut som om man er ute på en episk reise, og atmosfæren er til å ta og føle på. Det er ingen dans på roser, for spillet utfordrer deg stadig, på grensen til for mye. Det vakre landskapet er fullt av farer, og den sikreste måten å reise på er ved å reise landeveien. Dessverre er heller ikke det trygt. Man blir alltid nødt til å gjøre seg klar, kjøpe proviant og annet utstyr for en reise, enten den er lang eller kort. På veien kan man møte alt fra små goblins, fryktinngytende griffins til enorme, dumme, men svært livsfarlige kykloper. Man er aldri trygg, og det eneste fristedet er byer. Det er dermed svært nødvendig å komme seg inn før natta, da det etter mørkets frembrudd er fritt vilt for alle monstre. Om natten er det helt mørkt og monstre lurer på alle kanter. Hvis man er på tur og langt unna et tilfluktsted, er det vanskelig å la være å bli stresset og urolig når man ser solen forsvinne bak fjelltoppene.





Altså, det er sjelden det tar lang tid mellom hver gang man er i slåsskamp med livet som innsats. Heldigvis er slåssingen svært interaktivt og underholdende, og jeg har aldri sett så dynamisk og spennende slåssing i et tredjepersons rollespill før. Man må spille taktisk, spare på energien, samt følge med på fiendens minste bevegelse.
Det er ingenting å være flau over hvis man flykter fra en altfor mektig fiende. Spesielt under dine første timer med spillet er det mer hensiktsmessig å flykte istedenfor å slåss. Man må ofte vente med å dra fra et sted til et annet eller gjøre en quest til man har skaffet seg godt nok utstyr og ferdigheter til å overvinne farene.

Man har faktisk den utrolig egenskapen at man kan klatre på monstre. Bokstavelig talt. Det utgjør ofte forskjellen mellom liv og død. Pawns kan også klatre. Hvis en pawn for eksempel klatrer opp på en av føttene til en kyklop, greier den ikke å gå, og den blir svært opptatt av å riste av personen som klamrer seg fast til beinet dens. Når kyklopen er opptatt med å fjerne pawnen din kan du utnytte sjansen og klatre opp på den selv, da med kursen for ansiktet. Den har et svakt punkt, men for å greie å utnytte det, må du klatre opp på ansiktet dens. Hvis man gyver løs på den store øyeballen til kyklopen lenge nok mister den synet for en kort periode, så den er mer sårbar. Den blir da helt vill og slår rundt seg, så det er da praktisk å komme seg på en sikker avstand for å skyte piler mot den. Det er altså viktig å slåss taktisk, på en helt annen måte enn andre rollespill. Man må også endre spillestilen ettersom hva slags fiende man slåss mot, og man kan ikke bruke samme taktikk mot to forskjellige fiender.






Man kan velge mellom tre hovedklasser; Fighter, Strider og Mage. Fighter fokuserer mest på store sverd og skjold, Strider fokuserer på pil og bue samt lynraske angrep med doble kniver, mens Mage for det meste hjelper til, enten det er med å sette fyr på fienden, la dine våpen brenne slik at de gjør mer skade, lage isfjell, eller helbrede deg og dine medkamerater. Man er ikke låst til klassen man velger, da hver klasse har svært mange underklasser man senere kan bytte så ofte man vil i spillets mange vertshus. Disse underklassene gjør alt fra å gjøre meg til en suveren bueskytter, til en snikmorder og alt i mellom.

Slåssingen er også svært, svært utfordrende, og da mye på grunn av at spillet ikke gir deg noen regenererende helse. For å få mer liv må du spise helbredende planter, drikke diverse heksedrikker, få en pawn til å helbrede deg, eller sove på et vertshus. Dermed er det svært viktig å både ha en Mage på laget samt å alltid ha et stort lager med helbredende planter og mat.

Det er ikke mulig å velge vanskelighetsgrad, og svært ofte føles det like beinhardt som spillet Dark Souls. Dette gjør både spillet ofte veldig frustrerende, men samtidig gir det en fantastisk deilig mestringsfølelse når man har fått til noe stort. Det eneste jeg føler mangler er muligheten til å rulle unna angrep. Da ikke alle klasser har skjold, er det nærmest umulig å forsvare seg mot fiendens angrep.





Dessverre er ikke lydeffektene like gode som andre deler av spillet. Jeg skulle virkelig ønske at Capcom fokuserte litt mer på lydeffektene i spillet, som resten av spillet. Jeg synes heller ikke at musikken er like episk som i de fleste andre fantasyrollespill. Musikken er svært forglemmelig og anonym, og mens jeg skriver dette har jeg allerede glemt hvordan den høres ut. The Elder Scrolls: Skyrim melodien går jeg stadig vekk rundt og nynner på, men Dragons Dogma musikk er virkelig ikke like gjennomført og gripende.

Stemmeskuespillet er heldigvis ikke så altfor verst, men leppe-syncen er forferdelig. Ofte starter munnen til en karakter å bevege seg lenge før vedkommende starter å lage lyd, og det ser helt forferdelig ut. Jeg forventer bedre av moderne dataspill. Capcom har derimot lykkes med å la dine pawns kommunisere med deg. Pawns kommer ofte med informasjon, som hvor neste quest befinner seg, at jeg går feil vei, hvor vertshuset ligger, og så videre. Dessverre hender det at de gjentar seg, og det er en smule irriterende når en av mine pawns forteller meg for femte gang at vi ikke er de eneste som ferdes her og at jeg må se opp for farer, da fienden kan gjemme seg i alle kriker og kroker. Men for det meste fungerer pawns fantastisk og er til stor hjelp.

I starten av spillet lager man både sin egen karakter og din hovedpawn. Spillet har en svært god costumization-del, og det er mulig å endre på hver minste detalj i din hovedpersons ansikt. Du skal også skape hovedpawnen din fra bunnen av, så din følgesvenn kan være nøyaktig som du ønsker.
Din hovedpawn kan dra til andre verdener og andre spillere kan låne dem. Min kvinnelige hovedpawn kommer stadig vekk bort til meg med masse gaver og gjenstander hun har funnet i sammen med en annen spiller mens Xboxen har vært avslått. Man kan gå til et slags møterom for pawns, der det kommer pawns generert av spillet selv eller skapt av andre spillere. Her kan man velge og vrake mellom pawns og se på deres ferdigheter og egenskaper. Det er nemlig viktig å sette sammen et godt team, for dine pawns er svært viktige for din overlevelse.






Grafikken på sin side er svært variabel. Noen ganger er spillet smellvakkert, men andre ganger langt ifra like imponerende. Spesielt karaktermodeller er lavoppløste og flere ansikter ser merkelige ut. Heldigvis har Capcom skapt en fantastisk atmosfære og det føles virkelig som om man ferdes i et eventyrlandskap. Spillområdet er enormt og svært variabelt, så hvis du er lei av et område, tar det sjelden lang tid før du kommer til et helt annet. Det hender jeg stopper opp på en klippetopp for å beundre landskapet under meg, da Capcom tydeligvis har tatt seg god tid til å skape områdene du vil ferdes i.


Alt i alt er Dragons Dogma et svært godt rollespill, selv med sine feil og mangler. Spillets gode sider er heldigvis mye sterkere enn de vonde, og selv om det hender at spillets mange feil irriterer deg tar det sjelden lang tid før du sitter fornøyd med et glis om munnen. Dragons Dogma kan skilte med god grafikk, rå slåssing, fantastisk atmosfære, gjennomførte og helt originale spillelementer, og helt vanvittige bosskamper. Jeg vil anbefale spillet for de fleste rollespillentusiaster, men ikke forvent at det er det nye Skyrim. Hvis du greier å takle småfeil og andre ubetydelige ting er det et virkelig supert spill.

Screenshots (60)Se flere »
Kommentarer
Du skal være logget inn for å kunne lese og skrive kommentarer.
Spil Information
Cover
Tittel:
Dragon's Dogma
Utvikler:
Capcom
Utgiver:
Capcom
Plattform:
Xbox360
Spillere:
1
Utgivelsesdato:
25-05-2012
Offisiell webside:
Besøk siden, trykk her
PEGI
PEGI 18
Xboxlife.no Karakter
Gameplay:
7.5
Grafikk:
6.5
Holdbarhet:
8.0
Online:
0.0
Overall: 7.0 / 10
Brukerscore