Dust: An Elysian Tail anmeldelse

| Kommentarer (1) |

Dean Dodrill har jobbet stort sett alene med sin utvikling av Dust: An Elysian Tail, kunne spillet ha trengt et par utviklere til?

Nei så absolutt ikke.

Antallet utviklere per spill har de siste årene økt kraftig og spill som blir utviklet av én person er i dag nesten uhørt, med noen få unntak. Dean Dodrill vant i 2009 Microsoft's Dream Build Play Challenge, og fikk en kontrakt for å slippe Dust: An Elysian Tail på Xbox Live Arcade. Spillet skulle egentlig lanseres i 2011, men da Dean Dodrill utviklet majoriteten av spillet selv trengte han en liten utsettelse så Dust: An Elysian Tail ble isteden spillet som fikk avslutte den lange sommer tørken.



Og for en vakker avslutting det er. Dust: An Elysian Tail tar deg med på reisen med hoved karakteren Dust som lider av hukommelses tap, Fidget den flygende katten og det snakkende sverdet Ahrah. Sammen reiser de rundt i verden for å finne ut av Dust's fortid og for å stoppe General Gaius i å utrydde Moonblood folket.

Historien minnet meg veldig om gamle 80- 90-talls tegnefilmer. Hukommelses tap har mer eller mindre blitt en spillmekanikk i seg selv, men overraskende nok var det faktisk ganske tilfredsstillende. Dialogene mellom karakterene, spesielt Dust og Fidget, gav meg en skikkelig nostalgisk følelse. Fidget bryter til stadighet ned den fjerde veggen enten direkte eller indirekte, og avslutter sjelden en samtale uten en liten morsom kommentar. Jeg tok meg selv i nesten å bry meg mer om forholdet mellom Dust, Fidget og Ahrah, enn noe av det som skjedde i verden rundt Dust eller om hoved-plottet. Når det er sagt så rører historien ved ganske alvorlige elementer som blant annet etnisk utrydding, tilhørighet, identitet og moral. Mye av det forblir dessverre på overflaten og dybden utforskes ikke slik jeg hadde ønsket.



Men denne typen av spill er det få som bryr seg om historien, her betyr gameplay alt og jeg vil si at stort sett så leverer spillet. Som dere tydelig ser på bildene så er det en 2D Action-plattformer, men den inneholder også noen mindre RPG elementer og er et tydelig inspirert "Medtroidvania" spill. Spillet har også noen herlige vink til blant annet Castlevania hvor det faller en stekt kylling ut av veggene når de blir ødelagt. Spillet er i grunn ganske simplistisk, Dust har et vanlig angrep, et angrep kalt Dust Storm (som består av å snurre sverdet rundt i sirkler i ekstrem høy hastighet) og Fidget kan skyte prosjektiler. Det blir til slutt nesten litt irriterende hvor lett spillet blir, og jeg anbefaler de fleste som spiller spill regelmessig å spille på vanskeligere vanskelighetsgrad enn normal. Blant annet bossene i spillet er ofte enklere enn de vanlige fiendene da du bare må slåss mot én fiende. Jeg har full forståelse for at mange kommer til å synes at spillet blir veldig repeterende. Om du hopper opp i luften og bruker Dust Storm kombinert med Fidgets prosjektiler så fylles hele skjermen med noe som kan minne om en tornado blandet med et lynnedslag. Man skulle tro at etter 12 timer ville jeg bli lei det, men ved å få låst opp noen nye prosjektiler, som var godt spredt mellom hverandre, koste jeg meg gjennom hele spillet, selv om det som sagt ble litt lett. Plattformingen i spillet klarer heller ikke å måle seg med spill som feks Super Meatboy, men den får jobben gjort og er egentlig bare ment som en måte på å få deg videre i spillet.

Det er imidlertid ikke bare nye prosjektiler du kommer til å låse opp, i ordentlig "Medtroidvania" stil må du ofte returnere til steder du tidligere har besøkt da du har fått noen nye evner for å kunne nå skjulte skatter eller nøklene som du bruker for å låse dem opp. Det er også noen sideoppdrag du heller ikke kan fullføre før du har låst opp nye evner. RPG elementene er også med på motivere deg videre selv om de er minimale. Du får XP for å drepe monstre og fullføre quests, når du har nådd en ny level får du et poeng du kan bruke på å få mer liv eller utføre kraftigere angrep. Spillet har også et mindre 'looting' system hvor du kan finne; rustninger, halskjeder, ringer etc for å bli sterkere.



Spillets grafikk er bare helt nydelig og ser ut som en moderne blanding av klassiske Disney- og Hanna-Barbera filmer (kanskje et hint av Rayman: Origins?). De ulike stedene Dust besøker er varierte, utrolig vakre og nesten litt skremmende detaljerte. Hele spillet er tegnet for hånd, men det er nesten bare dumt av meg å beskrive grafikken da bildene gjør en så veldig mye bedre jobb. Musikken har ingen bemerkelsesverdig melodi som jeg kommer til å lytte til senere, men den er utvilsomt med på å gjøre verden mer levende og skape den rette atmosfæren. Der du derimot merker at budsjettet tok slutt er under de få filmsekvensene spillet har. De korte animasjons-snuttene ser til og med verre ut enn Dragon's Lair, men da det er så få av dem er de ikke med på å ødelegge opplevelsen.

Dette er ikke et spill for alle, for mange vil historien virke klisjefylt og melodramatisk, majoriteten av kampene kan, i det minste på normal, nesten vinnes i blinde. Men jeg koste meg virkelig med min gjennomgang av Dust: An Elysian Tail, det føltes som en fin avveksling fra de vanlige skytespillene hvor blodspurten står høyt i sky. Spillet er overraskende langt og selv på 12 timer har jeg forsatt noen sideoppdrag igjen å fullføre, pluss skjulte skatter og bonus utfordringer. Jeg vil si at for 1200 MSP er spillet nesten verdt å kjøpe bare for å ha stående i bakgrunnen som et maleri.


Screenshots (11)Se flere »
Kommentarer
Du skal være logget inn for å kunne lese og skrive kommentarer.
Spil Information
Cover
Tittel:
Dust: An Elysian Tail
Utvikler:
Humble Hearts
Utgiver:
Microsoft Studio
Plattform:
Xbox360
Spillere:
1
Utgivelsesdato:
15-08-2012
Offisiell webside:
Besøk siden, trykk her
PEGI
PEGI 7 Vold
Xboxlife.no Karakter
Gameplay:
8.5
Grafikk:
9.5
Holdbarhet:
8.5
Online:
0.0
Overall: 8.5 / 10
Brukerscore