Dishonored anmeldelse

| Kommentarer (2) |

Klarer Dishonored å slå igjennom et allerede trangt marked av snikmordere som ny IP?

Mange spill de siste par årene har likt å markedsføre seg ved å fortelle deg hvor mye frihet og valgmuligheter du har i spillet. Selv om mange spill klarer å levere hva de lover, som feks Skyrim, The Witcher 2, er det dessverre også mange spill hvor det eneste valget du har er å være god eller ond. Jeg er her for å fortelle at Arkane Studios har holdt på løftet de gav, og at Dishonored virkelig gir deg muligheten til å spille spillet slik du vil.



Du påtar deg rollen som Corvo Attano, en legendarisk livvakt for keiserinnen av Dunwall og hennes datter. Dunwall er en industriby som sliter veldig da rotter har bragt med seg en forferdelig pest som gjør folket veldig syke. Hvor det siste stadiet gjør folk om til tanketomme skapninger kalt Weepers. Etter å ha returnert fra et oppdrag for å skaffe hjelp, og levert en beskjed til keiserinnen blir de angrepet av leiemordere som dreper keiserinnen og kidnapper hennes datter Emily. Corvo blir beskyldt for mordet og kidnappingen av keiserinnens Spymaster. Som avslører at det er han som står bak hele konspirasjonen, og tar kontroll over Dunwall som Lord Regent. Ved hjelp av en opprørsgruppe klarer Corvo å rømme fra fengselet, og han møter en mystisk spøkelsesaktig mann kalt The Outsider som i en drøm som gir Corvo de overnaturlige kreftene han trenger for å kunne bekjempe konspiratørene, redde Emily og få henne på sin rette plass på tronen av Dunwall.

Jeg må ærlig innrømme at jeg syntes historien var ganske så kjedelig og forutsigbar. Spillet ber deg om å føle et vist foreldre-ansvar overfor Emily, noe jeg rett og slett ikke klarer da spillet ikke bruker nok lang tid på å bygge opp et forhold mellom henne og Corvo. Spillet forteller deg om og om igjen, hvor mye Emily bryr seg om Corvo, men det er ytterst få scener hvor de overhodet snakker med hverandre. Eller rettere sagt hvor Emily snakker til Corvo, da Corvo ikke kan annet enn å stønne iblant for å uttrykke seg. Og siden man ikke knytter noe spesielt bånd til Emily er det vanskelig å genuint føle noe sinne eller fiendtlighet imot de som satte Corvo i den situasjonen han er i. Jeg bestemte meg derfor å spille spillet ganske klinisk og forestilte meg mer som Agent 47 fra Hitman-spillene, og tenkte på målene mine mer som kontrakter isteden for fiender.

Men selv om historien ikke er på topp, betyr det dermed ikke at Arkane Studios ikke har laget en imponerende utfyllende verden, med noen interessante karakterer. Noen av karakterene du møter gjennom oppdragene har mildt sagt noen merkelige fritidssysler, og når du går rundt på hustakene og hører vaktene snakke med hverandre, som noen ganger kan gi deg nyttig informasjon, er det med på å gjøre verden du befinner deg i mer levende og ekte.



Gameplay-messig inneholder Dishonored så mye variasjon at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne. For den ene av dere som ikke har fått det med dere enda så kan jeg jo si at Dishonored spilles i første-person. Om jeg skulle ha generalisert spillet for en venn så ville jeg ha sagt at spillet minner om en blanding av den overnaturligdelen fra Bioshock, blandet med stealth og valgmuligheten fra Deus Ex: Human Revolution og fektingen til Skyrim. Dishonored lener seg klart mer mot et snike-spill enn action spill, men om du vil springe villmann og kutte hodene av alle og en hver du kommer over så kjør på. Men vær forberedt på at spillet vil ta igjen, for jo flere du dreper åpenlyst og brutalt jo mer kaos og mørke vil du skape i verden omkring deg. Spillet har et Low/High Chaos system som avgjør fra oppdrag til oppdrag hvordan verden vil oppføre seg. Dette betyr dermed ikke at du enten må la være å drepe noen som helst, så lenge du gjemmer/blir kvitt kroppene godt nok og ikke blir oppdaget kan du forsatt eliminere fiendene, men samtidig ha 'lav kaos'.

Siden du kan lagre når du vil bestemte jeg meg for å spille hele spillet som et stealth spill, og startet spillet ved å prøve å drepe minst mulig, men halvveis gjennom begynte jeg å spille som en ganske dødelig snikmorder. Lagring-systemet åpnet også opp for mye eksperimentering, så iblant lagret jeg før jeg lekte villmann og eliminerte fiendene mine på ganske brutale måter. For å kunne gjøre dette trengte jeg våpen og ulike krefter, og Dishonored har mange kule og varierte leker å kose seg med.

Den absolutte favoritten ble Blink, som gir deg evnene til å teleportere ganske så lange avstander når du har fått den oppgradert. Etter at jeg så X-Men 2 har jeg lett etter et spill som kunne gi meg følelsen av å være Nightcrawler, og Dishonored er det nærmeste jeg har kommet til dags dato. Evnene er utrolig hjelpsomme til å kunne teleportere seg fra fiende til fiende når man er i et åpent slagsmål, samtidig som den er til stor hjelp for å kunne bevege seg rundt uoppdaget. Dark Vision er en annen evne som du nesten ikke klarer deg uten om du skal snike deg rundt. Den funker ganske likt som Detective mode i Arkham City hvor du kan se fiendene gjennom veggene, samt at du kan se hvor langt fiendene kan se, litt likt Metal Gear Solid-serien. Andre evner som Possesion hvor du kan ta over ting som dyr, eller også mennesker om du oppgraderer. Bend time, hvor tiden går saktere/stopper helt ved oppgradering. Windblast som best kan beskrives som spillets Force Push. Devouring Swarm hvor en haug med rotter starter å angripe og spise fiendene er alle med på å krydre tilværelsen, og kan blandes med de ulike våpnene du har. Våpnene består primært av en pistol og en armbrøst med ulike piler, samt en granat og en spring razor som kan kutte store grupper samtidig med sylskarpe jerntråder. Som dere ser er det mye å velge imellom, det er bare litt synd at du alltid må bruke sverd så du kan feks aldri bruke pistol og Blink samtidig



Isteden for at du går opp i level som i rollespill oppgraderer du isteden våpnene og evnene dine på to ulike måter. Våpnene oppgraderer du rett og slett ved å betale oppfinneren Piero Joplin til å forbedre arsenalet til Corvo. Oppgradering av evnene må du derimot lete litt etter. Ganske tidlig i spillet blir Corvo utstyrt med et hjerte som viser deg hvor du kan finne runer og bein amuletter. Runer bruker du for direkte å oppgradere evnene du har, mens amulettene gir deg passive egenskaper som feks fortere regenerering av mana, eller at du kveler noen fortere etc. Det er et helt enkelt og greit system, jeg synes det bare er skuffende at du ikke kan oppgradere alt selv om du finner alle runene. Spillet inneholder heller ingen New Game pluss mode, noe jeg ærlig må innrømme er min største skuffelse med spillet. Det er ikke noe som direkte trekker ned karakteren, men den ville økt gjenspillingsverdien mye kraftigere enn det den allerede er.

Der spillets store gjenspillingsverdi ligger er hvor mange måter du kan eliminere målene dine på, for den med en ekte fredselsker inni seg kan spille igjennom hele spillet uten å drepe en eneste person. De alternative måtene du kan bli kvitt målene på er derimot ikke bestandig like opplagte, du må utforske litt og ha tålmodighet. Informasjonen er spredt rundt omkring, enten ved hjelp av personer du møter som har sideoppdrag til deg, eller at du tilfeldigvis lytter til en samtale som gir deg hint om hvordan du kan bli kvitt målet uten å bli oppdaget. Valget er ditt, men viktigst av alt så prøver heller aldri spillet å si til deg at "dette er den riktige måten å gjøre det på".

Det trekker ned noe, men jeg har valgt å ikke være så alt for hard mot spillets kunstige intelligens da dette helt klart er mer et design valg enn at utviklerne har sittet på latsiden. Når du går ned på huk så er du i såkalt 'stealth-mode', det virker som at så lenge du har noe foran deg så kan ikke fiendene se deg. Det var nemlig en gang hvor en fiende så rett på meg, men fordi jeg sto på huk bak en kasse så "oppdaget" han meg ikke. De er også ganske lett og lure, men det er jo tross alt meningen at Corvo skal kunne spilles som en ekstremt dødelig draps maskin. Når det er sagt så er de ganske gode på å omringe deg når du slåss mot dem åpent, og om du ikke gjemmer en bevisstløs kropp godt nok kommer de til å finne den.



Grafikkstilen Dishonored bruker er noe vanskelig å sette fingeren på. Dunwall minner litt om en industrialisert London fra 1800-tallet blandet med høyteknologisk utstyrt satt i en steampunk-setting med litt science fiction strødd utover. Jeg får en veldig britisk følelse av å se på karakterene, de ser litt ut som tegningene fra en Charles Dickens roman. Som dere ser fra bildene så kan det kanskje best beskrives som en blanding av BioShock og Fable, men mye mer grått og dystert. Jeg finner den veldig passende for den verden Arkane Studios har laget, teksturene derimot kunne trengt litt ekstra polering, de ser gamle og slitte ut, og det har ingenting med designet å gjøre. Lyd-designet er også med på å skape den rette stemningen og atmosfæren.

Er det noe du burde ta med deg fra denne anmeldelsen så er det dette. Dishonored er et spill som er gjennomsyret av kvalitet. Som regel så ville dette ha vært toern i en serie hvor utviklerne lærte av feilene sine den første gangen. Jeg sier dermed ikke at spillet er feilfritt, det er rett og slett for mange ting som holder spillet tilbake for meg til å kunne gi spillet en perfekt score. Men her merker du at utviklerne virkelig har lagt sin sjel inn i prosjektet, de er fans av spill. Mange gjør ofte feilen ved å lage nærmest en direkte klone av andre spill bare fordi de er populære. Arkane Studios har hentet inspirasjon fra mange andre spill, ja, men de klarte også å gjøre det om til sitt eget.


Screenshots (27)Se flere »
Kommentarer
Du skal være logget inn for å kunne lese og skrive kommentarer.
Spil Information
Cover
Tittel:
Dishonored
Utvikler:
Arkane Studios
Utgiver:
Bethesda Softworks
Plattform:
Xbox360
Spillere:
1
Utgivelsesdato:
12-10-2012
Offisiell webside:
Besøk siden, trykk her
PEGI
PEGI 18 Sterkt språk Vold
Xboxlife.no Karakter
Gameplay:
9.5
Grafikk:
8.5
Holdbarhet:
8.5
Online:
0.0
Overall: 9.0 / 10
Brukerscore