Castlevania: Lords of Shadow 2 anmeldelse

| Kommentarer (0) |

Zobek forteller Dracula at Satan og hans hær er på vei til å komme tilbake til jorden, og Dracula, som sendte Satan ned dit han hører hjemme for flere hundre år siden, han må gjøre det igjen.

La meg bare begynne med at jeg ikke har spilt Castlevania: Lords of Shadow, så denne anmeldelsen vil på ingen måte bli en sammenlikning med en forgjenger.
Castlevania: LoS2 starter med en introduksjon i personen Gabriel Belmont, eller Dracula som vi alle kjenner han best som. Den første scenen får jeg inntrykk av at foregår før den lange søvnen hans, og den egentlige handlingen følger etter milevis med filmsnutter. Førsteinntrykket mitt av spillet var altså at det ikke var et spill, men en film hvor jeg fikk lov til å bli med en gang i blant.
Xboxlife Share!
Men det roet seg. Etter sikkert 45 minutter med så å si sammenhengende film og video der man lærer alt om forhistorien til spillet, da får man endelig begynne å spille. Før jeg kommer til spillet så skal jeg kort oppsummere hva som skjedde i løpet av én flaske cola, en potetgullpose og massevis av film: Dracula sloss med en paladin dekket i gull, han sovner, våkner opp i moderne tid, men er svakere enn noen gang. Han møter Zobek, som introduserer seg som ”en gammel venn”.
Det er først på slutten av alle scenene at man får den informasjonen man faktisk trenger for å forstå spillet. Zobek forteller Dracula at Satan og hans hær er på vei til å komme tilbake til jorden, og Dracula, som sendte Satan ned dit han hører hjemme for flere hundre år siden, han må gjøre det igjen. Til gjengjeld skal Zobek gjøre Dracula den største tjenesten av dem alle, nemlig ende hans immortalitet. Dermed starter spillet, og det første man må finne… krefter!
Xboxlife Share!
Selv om jeg fortsatt var forvirret etter alt for mye informasjon i introduksjonen, skulle forvirringen bli større. Dracula kan også reise i tid, noe jeg faktisk ikke forsto før litt ut i spillet at jeg hadde gjort. Den moderne byen er bygget på toppen av hans gamle slott, og jeg forsto det slik at han dro ned til undergrunnen, men fant ut at han faktisk reiser tilbake i tid. Forvirrende, men ikke ødeleggende.
Selve spillet som jeg ser det har en fin balanse mellom alle deler av spillet. Til tider kan man bli litt ”stuck”, og jeg sto ved et par anledninger i opptil 10 min for å finne ut hvordan jeg skulle komme meg videre. En annen ting som trekker litt ned er mengden fiender. I visse perioder av spillet kommer det fiender i så å si hvert rom, noe som gir liten sjanse til utforsking. Jeg kunne ønske meg en større mengde fiender per sted, og kanskje litt mer åpent for utforsking.
Xboxlife Share!
Ved noen anledninger åpnet jeg en dør, så inn i rommet, og kunne fortelle med sikkerhet at nå dukker det opp 3-4 fiender fra bakken. Ganske forutsigbart til tider.
En ting som er puttet inn i spillet, men som virker litt overflødig er klatreseansene. Jeg vet ikke om utviklerne noen gang har spilt Assassins Creed, men jeg vet i alle fall at jeg har sittet oppe for mange lange netter med de spillene, og er det en ting jeg synes er gøy der, så er det friheten. Klatringen i dette spillet er også som visse av kampene, forutsigbart. Du får klare instruksjoner på hvor du skal hoppe neste gang, og har null friheter til å prøve deg frem selv.
Xboxlife Share!
Men det er ting som fungerer. Slåsskampene i spillet er morsomme! Du har (i alle fall hittil) tre forskjellige våpen:
- Shadow whip: En pisk som består av Draculas størknede blod (faktisk mitt yndlingsvåpen)
- Chaos Claws: Flammende hender som knuser skjold og ser veldig badass ut
- Void Sword: Glødende blått sverd som stjeler liv fra fienden
Alle kampene i spillet virker så i live at det er vanskelig og ikke like. Når man i tillegg kan lære Dracula combos via oppgraderinger, og han etter hvert som spillet progresserer også blir villere og villere for hvert skritt han tar, jo, da blir det gøy! En ting som er verdt å merke seg er at Chaos Claws og Void Sword faktisk trenger å ha fylt opp ”magi”. Ved å få combos uten å bli truffet av fienden vil de frigi magi som du kan suge til deg og fylle opp magi-meterne!
Hvis vi skal oppsummere så er det ting som ikke fungerer i spillet, men det er absolutt noen ting som fungerer også. For min del så har ikke forvirringen fra introduksjonen like mye å si for meg som for eksempel det velfungerende kampsystemet. Følelsen klatringen gav meg for eksempel, den oppsummerer også en gjennomgående tanke jeg fikk av spillet, innestengt. Det er lite frihet. Til tider så kan det fremstå som om man har frihet, men man er veldig låst til å gå den samme veien som utviklerne vil at du skal gå. Ikke misforstå nå, jeg vil gjerne komme videre i spillet.
Xboxlife Share!
Men når de til tider faktisk fysisk lukker en dør bak deg når du åpner en dør foran deg, da har du ikke mye du skulle sagt i hvordan du vil komme deg videre i spillet.
Grafikken i spillet er så der. Har sett verre, men har også sett mye bedre! Hvis man bare spiller for å spille, så tror jeg ikke grafikken ville vært noe problem, men så fort man ser faktisk stopper opp og ser litt nærmere på vegger, tak, innredning og egentlig alt, da finner man feil. Igjen så er det faktisk kampsituasjonene som trekker spillet opp. Det virker som om alt arbeidet de har lagt ned i spillet har blitt lagt inn i kampene. For på magisk vis blir grafikken bedre, animasjonene fantastiske og følelsen man sitter igjen med er helt rå!
Musikken i spillet fungerer i mine øyne perfekt. Pianospillet som foregår på hver loading screen gir deg virkelig følelsen av at du skal spille et shady, litt skummelt spill, og du får også følelsen av at det foregår for lenge siden (selv om mye av spillet foregår i nåtiden). Stemmeskuespillet i spillet fungerer også veldig bra, med navn som Robert Carlyle (The Full Monty, 51st State), Natascha McElhone (Californication, Ronin, The Truman Show), Patrick Stewart (Star Trek, X-Men) og Jason Isaacs (Armageddon, Harry Potter).
Xboxlife Share!
Helhetsinntrykket av spillet er… Godt.. tror jeg. Dette er min første anmeldelse, og for en oppgave. Dette er kanskje et av de spillene jeg har slitt mest med å faktisk bestemme meg for om jeg liker eller ikke, gjennom tidene. Spillet er morsomt til tider, men det er også veldig forutsigbart og kjedelig på andre tidspunkt. Likevel sitter jeg igjen med et ganske positivt inntrykk til slutt, og jeg har lyst til å spille mer, jeg har lyst til å se hva mer denne verdenen har å by på.
Screenshots (36)Se flere »
Kommentarer
Du skal være logget inn for å kunne lese og skrive kommentarer.
Spil Information
Cover
Tittel:
Castlevania: Lords of Shadow 2
Utvikler:
MercurySteam
Utgiver:
Konami
Plattform:
Xbox360
Spillere:
1
Utgivelsesdato:
27-02-2014
Offisiell webside:
Besøk siden, trykk her
PEGI
PEGI 18 Vold
Xboxlife.no Karakter
Gameplay:
7.0
Grafikk:
7.5
Holdbarhet:
7.5
Online:
0.0
Overall: 7.0 / 10
Brukerscore