Du inntar jaktstøvlene til jeger ved navn Cole Rainford, og den første ferden din går sammen med din bror og far gjennom Canadas snøfylte og vakre skoger. Her får du vite litt om hvordan familien din har jaktet i generasjoner, og hovedmålet deres blir etter vært å få has på den livsfarlige grizzlybjørnen dere observerer. Storyen er egentlig like tynn som utvannet fiskesuppe, og den fortsetter uten at du på noen måte lever deg inn i den. Allikevel gjør det meg faktisk ingenting, og dette til tross for at jeg er storfan av gode storyer, men du lever deg så vanvittig inn i selve spillet og jaktingen der du sitter med plastikkgeværet ditt, at selve historien ikke har noen videre betydning for helhetsopplevelsen. For landskapet, dyrene og de ulike farene er fantastisk utformet.
Den farlige villmarken
Som sagt består dette spillet av en helt ny tankegang enn den bak forgjengerne, det hele er mer linjert, og hovedmålet ditt er å komme deg fra A til B gjennom villmarkens utallige farer, og noen av brettene avsluttes gjerne med en boss. Når jeg sier utallige farer, så er det en underdrivelse, for alt av kryp og dyr er virkelig ute etter å drepe deg raskest mulig, og actionnivået i villmarken er like høyt som i filmen Matrix. Du må passe deg for slanger der du plasserer føttene dine, løver hopper ut av buskene, og flodhester prøver å løpe deg ned. Man kan faktisk også finne dyr som hjorter og bøffler som velger å stikke av etter du har tatt ut en av de med et velplassert sniperskudd i hodet, men i hovedsak er du like utsatt som en tyrefekter på arenaen, og det virker som om dyrene har en dusør på deg, i stedet for motsatt. Hadde jakt vært som dette i virkeligheten hadde jeg virkelig ikke turt å bevege meg i villmarken uten selveste Arnold og Macgyver ved min side. Spillet faller altså ikke under kategorien realistisk jakt, men dette gjør strengt tatt heller ingenting, og jeg kan ikke la være å elske det!
Hovedpoenget er som du kanskje har skjønt, drepe dyr og overleve. Noen ganger må man snike seg innpå dyr med riflen din, andre ganger kommer de løpende for å ta deg, eller ikke minst funksjonen der de hopper mot deg i slowmotion, og du er nødt til å treffe en kritisk part av kroppen deres som for eksempel hjertet. Da vil hjertet lyse rødt og du vil skjønne hvor du bør treffe. Ellers fungerer ting som i et vanlig FPS spill der dyrene er dine fiender.
Store utfordringer
Det er med voldsom innlevelse man lister seg igjennom villmarken, med grepet godt rundt din medfølgende Top Shot Elite. Pluteslig hører du det rasler i buskene, en flokk fugler flyr opp og du trur du er trygg, men så kommer løven byksende mot deg mens du skyter febrilsk mot Tven med plastikkgeværet ditt, og før du vet ordet av det er du død. I begynnelsen av spillet gjorde jeg nemlig ikke annet enn å dø, og tålmodigheten blir virkelig satt på prøve da dette er et utrolig vanskelig spill hvis du velger å bruke geværet framfor en vanlig håndkontroll. For ja, du har faktisk valget om du vil bruke en vanlig håndkontroll framfor geværet som følger med. At man har valget setter jeg stor pris på, og noen steder var så vanskelige at jeg måtte spille de med håndkontrollen i stedet. Ved sistnevnte valget er ikke spillet så mye vanskeligere enn et annet utfordrende FPS spill, men jeg savner det å kunne velge nivå i spillet. Du har ikke noen mulighet til å justere vanskelighetsgraden, noe jeg finner rart i slike spill, og det burde i det minste vært en egen vanskelighetsgrad for bruk av geværet. Når det er sagt, skal det også sies at det er mye en tilvenning sak om man blir god med geværet, og klarer man å holde hodet kaldt i vanskelige situasjoner og spiller dette noen timer kan man faktisk bli overraskende presis. Vanskelig, men en spennende utfordring.
The Ultimate Weapon
Det medfølgende geværet, også kalt Top Shot Elite består av både knapper og kikkertsikte. Du får også med en sensor som du må plassere foran Tven, og inne i spillet kan du kalibrere sikte til å bli tilpasset din stue. Dette var dessverre ikke så nøyaktig som man skulle ønske seg, og jeg fikk aldri helt til å samsvare kikkertsikte på selve geværet med sikte på selve skjermen. Stusset også på hvorfor kikkertsikte var rødt, da det var vanskelig å se noe som helst på de mørkere brettene gjennom kikkerten. Allikevel er det ikke noe stort problem så fremt man ikke velger å titte inn i kikkertsikte på geværet. Etter litt trening får man utrolig stabil kontroll på skytingen, og jeg er faktisk overasket over at selve skytingen er konstruert så nøyaktig som den er. Det som derimot er litt mer kludrete er å bevege seg rundt i villmarken. Geværet består nemlig av to analog stikker, samt så å si alle de andre knappene en standard Xboxkontroll består av. Den ene analog stikken er plassert ved tommelen på samme hånd og sted som du har avtrekkeren, og det er denne du bruker til å bevege deg framover, bakover og sidelengs. Den andre stikken er kun til å bråsnu 180grader, noe som viste seg å være hendig, mens du styrer selve siktingen og hvor du vil gå hen med å bevege på selve geværet. Ladefunksjonen er lagt som på en vanlig hagle, der du manuelt må pumpe for å lade. Stilig! Ellers er knapper plassert så strategisk som mulig, og venner man seg til alt fungerer det faktisk overraskende godt etter en del trening.
Ha deg vekk din heslige filmsekvens
Det finnes også noen småting som plager meg litt i dette spillet, for det første kunne det godt vært litt bedre opplæring. Det er for eksempel noe som heter Huntervision, en modus du går inn i for å kunne oppdage farer og gjemte gjenstander. Spillet forteller meg første gang å gå inn i denne modusen, og jeg får bakoversveis da jeg trur noen har puttet LSD i kaffen min. Jeg blir møtt av masse farger, flygende trekanter og ser ikke annet en totalt kaos. Jeg tenker i mitt stille sinn hva i all verden de har drevet med da de konstruerte dette, og dessverre er det ingen guide som kan hjelpe meg å forklare hva jeg skal se etter. Jeg kviet meg for å bruke dette en god stund, men etterhvert bestemte jeg meg for å lære meg hvordan ting fungerer, og fikk faktisk utbytte av det. Det viste seg å danne seg noen røde firkanter i alt kaoset som omkranser det du skal se etter, så du kunne bruke det til å hjelpe deg å få øye på slanger, miner og hemmelige gjenstander. Det viste seg å være kjekt, men de kunne godt ha konstruert dette litt mindre kaotisk, og ikke prøvd å gi selv en som ikke har epilepsi, et epilepsianfall.
Noe annet som plaget meg enormt, er at når spillet er så vanskelig som det er og man dør så mye, må det da gud forby gå an å trykke ut filmsekvenser. Hvordan i all verden kan spill i dag unnlate å ta med denne funksjonen, og jeg holdt på å bli gal da jeg for 15 gang skulle prøve å knerte grizzlybjørnen men hver gang måtte se den samme sekvensen der den jakter meg gjennom skogen først. Dette finner jeg unødvendig.
Noe annet jeg ikke klarer å se poenget med er at sensoren din automatisk skrur seg av etter enten 1,2 eller 3 timer. Du kan velge å stille den inn på en av de, men da slår den seg av etter angitt tid uansett om du er midt i et spill. Jeg befant meg første gang i en het nærkamp med illsinte ulver, og hadde nesten klart å komme meg ut av knipen da sensoren plutselig slår seg av, og jeg sitter der og trykker og vifter med geværet til ingen nytte. Kanskje de har laget denne funksjonen for å gjøre at folk må ta pauser innimellom, da man blir utrolig sliten i skulderpartier og armer i lengden fordi man bare vil spille litt til selv om armene nesten ramler av, men da kunne de i det minste gjort at man havnet i en form for pausemeny eller lignende.
Det finnes andre småting, men kan kun kalles bagateller. Hvis man velger å styre med håndkontrollen må man trykke LT for å komme ut av siktet igjen, ikke bare slippe LT som andre spill pleier å gjøre. Achievementsene er noe gammeldagse, da det er få av de, men med relativt høy poengsum. Vel, de er vel strengt tatt greie nok. Hadde vært artig å kunne sett det faktiske våpenet du bruker på skjermen, og ikke bare et sikte dersom du velger å bruke håndkontroll.
I skogen myldrer det av dyr
Utenom storymoden har man også noe som heter Horde og Classic mode. De kan sammenlignes med tidligere Tv-spill som det også har fulgt med gevær til, der kameraet kjører gradvis bortover mens du skal skyte på ting på skjermen. I både Horde mode kommer det masse dyr mot deg, og du skal skyte de før de kommer for nærme deg. Du får poeng etter hvor bra du treffer, får straffepoeng hvis du skyter hun-dyr, altså elger uten revir og lignende, og straffepoeng hvis du skyter fugler uten hagle osv. I tillegg til dette har man powerups som gjør det lettere og overleve, da visse dyr bærer med seg helse og andre godsaker. Det eneste som skiller Horde og Classic mode er vel strengt tatt at målet i Horde er å overleve, mens målet i Classic er å oppnå mest mulig poeng for å motta en medalje. Dette er utrolig morsomt og utfordrende, og her synes jeg det faktisk var lettest å bruke geværet.
Konklusjon
Dette er et spill jeg har hatt det utrolig artig med, og det er nesten umulig å legge fra seg. Spennende konsept med geværet, som også viste seg å fungere godt med litt trening. Det har sine mangler og småfeil, men dets gode sider overskygger de dårlige. Du vil nesten garantert få noen gode timer sammen med spillet, men dette avhenger også av at du har litt tålmodighet til å lære hvordan ting fungerer samt at du liker utfordringer. Spillets karakter er basert på hele pakken inkludert gevær som gir det ekstra kicket, selv om det uten gevær også er et underholdene FPS spill. Dessverre fikk jeg ikke muligheten til å teste flerspilldelen, men det skal være mulig å spille dette i lokal coop med opptil fire spillere.
