Lost: Via Domus anmeldelse

| Kommentarer (3) |

Casper slakter spillet som han selv kaller: Forsvunnet: Via Doskålen. Her er hans mening.

Hva skjer når man spiller en serie?

Akkurat det samme som når man spiller en film, hele suppen tar seg en tur ned i skålen. Lost: Via Domus (Eller Doskål som jeg så passende døpte spillet) er et spill som virkelig har styrtet. I spillet tar du for deg din egen lille historie innenfor serien i de to første sesongene av serien, spredt ut over 7 kapitler. Disse kapitlene kan vi vel i bunn og grunn kalle for dårlige bloopers eller bonusmateriale på en Finsk versjon av serien.

Lost er et spill hvor du spiller gjennom øynene til en helt ny og tilsynelatende moroklump: Elliot Maslow. Han er en knakendes familiefar i tredveårene, lider av hukommelsestap og er det man i et hvilket som helst annen setting ville kalt en statist. Du får ikke være med på noe av moroen fra serien, nei, hvorfor være med på spenningen når man kan finkjemme øya for diverse saker og ting man kan bytte med de andre beboerne på øya.





Ivo Caprino har tydeligvis hatt større innflytelse på spillet, enn hva Lost i seg selv har. Absolutt alle karakterene du snakker med gjennom spillet, har egenskapen til å løfte og senke øyenbrynene og samtidig bevege munnen rett opp og ned for å snakke. Ellers er det null form for livaktige handlinger fra karakterene du møter, som forøvrig er i hovedsak de mest sentrale karakterene i serien, som Jack, Locke og Sawyer.


Spillet kjører en typisk og velkjent fortellermåte, du er i tredjepersons perspektiv og du snakker med karakterene i spillet ut ifra et knippe «valg» du får utdelt som enten er spørsmål eller svar eller samtale generelt. Karakterene svarer, mens det du velger å «si» ikke blir uttalt, det er heller et øyeblikkelig svar fra karakteren du snakker til.


Gameplayet generelt har gitt meg like mye som vannkopper og urinveisinfeksjon. Livslange arr og mye, mye smerte. Man må forstå det, at spillet dreier seg om å utforske, på et begrenset område.. Med andre ord så jobber du gjennom et eventyrspill hvor du skal utforske, uten å ha noe spesielt å faktisk utforske.





I og med at spillet ikke akkurat har oppfunnet ordet løping, så kan du glede deg til 5-6 timer med kappgang! Av en eller annen merkelig grunn er Elliot like lett på labben som en tørrlagt alkoholiker i overgangsalderen og som tidligere nevnt, bruker du ikke stort mer enn fem eller seks timer på å kappgange (runde) spillet. Problemet her er den at du ikke har så mye som en snev av gjenspillingsverdi, nettopp fordi at spillet er like underholdende og interessant som å lese det nye testamentet på finsk, opp-ned og i en mørk kjeller, hvor den eneste belysningen er de nyblekede tennene dine.

Gjentatte ganger har jeg tenkt lenge og nøye over, hvorfor i alle dager spillet har kun èn ting å by på: repetisjon. Hvis du lurer på hvor mange ganger jeg har kappganget rundt på øya med kameraet mitt, for å ta bilder av gjenstander, med et kamera, på en øde øy, med et kamera, uten at du kan fremkalle bildene, med et kamera, så lurer faktisk jeg også på akkurat det samme. En av oppgavene er faktisk at du skal ta bilde av rullestolen til Locke.. Til hvilket formål spør du? Det spørsmålet stiller jeg meg selv fremdeles.





Som tidligere nevnt, er spillet delt inn i 7 kapitler, hvor hvert kapittel er rundt 40 minutter i lengde, avhengig av hvilket kapittel og hvorvidt du orker å ta initiativ til å spille videre. Disse 7 kapitlene har den kjente intromusikken på begynnelsen av hver episode, etterfulgt av den velkjente: «Previously, on Lost» som viser tilbakeblikk fra forrige «episode». Noe som i og for seg er svært greit, da to-tre uker med terapi innimellom hvert kapittel ofte kan føre til at du glipper litt på hva som har skjedd tidligere.


Spillet gir ikke fans eller nyankomne til serien noe særlig å rope hurra for, mange av karakterene i spillet har bare utseendet til sin respektive skuespiller, men ikke stemmen, noe som kan føre til visse.. komiske innspill til tider. Bortsett fra dette har vi jo mange av de kjente stedene fra serien som man får se igjen i spillet.

Mellomsekvensene «cutscenes» er overraskende godt utviklet i forhold til resten av dette usmakelige makkverket av et spill, da grafikken ikke lenger virker som amatørmessig Cel-shading men som mer realistisk grafikk. Elliot har endelig klart å snakke med munnen, for seg selv og mellomsekvensene generelt blir relativt upåklagelige.





Alt i alt er Lost: Via Doskål et like imponerende stykke arbeid som koppnudler og Fun Light. Dette spillet her byr på intet annet enn smerte, irritasjon og mer smerte. De fem til seks timene med selvpining kan du heller bruke på å kutte over pulsåren din med en tannkost, da det er mye mer underholdene og mye mindre smertefullt.



Håper dere likte anmeldelsen min!

Tusen takk for meg!
Screenshots (8)Se flere »
Kommentarer
Du skal være logget inn for å kunne lese og skrive kommentarer.
Spil Information
Cover
Tittel:
Lost: Via Domus
Utvikler:
Ubisoft
Utgiver:
Ubisoft Montreal
Plattform:
Xbox360
Spillere:
1
Utgivelsesdato:
29-02-2011
Offisiell webside:
Besøk siden, trykk her
PEGI
PEGI 16
Xboxlife.no Karakter
Gameplay:
1.0
Grafikk:
1.5
Holdbarhet:
1.0
Online:
0.0
Overall: 2.0 / 10
Brukerscore