Child of Eden anmeldelse

| Kommentarer (0) |

Child of Eden er den meget etterlengtede etterfølgeren til det fremragende musikk-skytespillet Rez. Vi har vært gjennom en vakker og psykedelisk reise.

Kan spill være kunst? Det spørsmålet har mange kloke hoder i flere år diskutert, uten enda å ha kommet til et entydig svar fra diskusjonene. Jeg vil ikke kalle Child of Eden for kunst, for jeg vet ikke nok om kunst til å kunne definere begrepet presist, men det er kanskje det vakkreste spillet, jeg noengang har spilt – både visuelt og som en helhet.

Child of Eden er utviklet av Tetsuya Mizugushi, mannen, som i 1990 årene stod i spissen for Segas United Game Artists division og stod bak spill som Sega Rally Championship, Space Channel 5 og ikke minst det fantastiske musikk-skytespillet Rez.

I 2003 forlot han Sega for å starte Q Entertainment, som i starten fokuserte på spill til håndholdte plattformer som Sony PSP og Nintendo DS. Tetsuya Mizugushi er en ivrig clubber og fan av elektronisk musikk, og ved siden av sin jobb som spilldesigner produserer han også musikkvideoer og skriver tekster til forskjellig musikk. Den røde tråd igennom Mizugushis produksjoner, helt tilbake til Space Channel 5, har vært hans kjærlighet til musikk. Space Channel 5 startet som nevnt det hele, og via spill som Rez, Lumines og Every Extend Extra kuliminerer det hele nå med Child of Eden, som tydeligvis er det spillet han alltid har drømt om å lage, og det ligner kulminationen på hans livsdrøm.



Child of Eden emmer langt væk af kærlighed, musik, skønhed og ikke mindst hans kærlighed til musik, og det er en herlig blanding av et on-rails skytespill, en interaktiv musikkvideo og digital visuel ”kunst”. Som spiller kastes man inn i det 23. århundre ut i en kamp for å redde Project Lumi, hukommelsen fra den første jenten som ble født i rommet tilbake i år 2019. Project Lumi er oppbevart i Eden, et arkiv av alle menneskers hukommelser og minner, men da vitenskapsmenn nå begynner å gjennskape Lumi, oppdager de, at Eden-arkivet er infisert med et ondsinnet virus. Det er nå opp til spilleren å rense Eden og redde Lumi fra viruset og gjenskape fred og håp for menneskeheten.

Child of Eden er en såkalt on-rails shooter, altså et skytespill hvor man følger en forutbestemt rute gjennom banene, og ved hjelp av et sikte skyter man løs på fiendene. Har du spilt Rez vet du i bunn og grunn hvordan Child of Eden fungerer. Man reiser gjennom fem såkalte arkiver som hver har sin egen stil og tema. Ét arkiv forgår blant maskiner, tannhjul og mekaniske låser, et annet foregår både under vannet blant fisk og hvaler, og oppe i skyene blant stjerner og kjempemessige ørner, mens et tredje foregår i en slags hage blant blomster, sommerfugler og andre dyr.

Mange skapninger har former av dyr og planter vi kjenner, men de er skapt i Mizugushis hjerne, så de glimter som diamanter, mens lys og liv strømmer gjennom dem – og det hele foregår i noen vakre, abstrakte og psykedeliske verdener. Det er vanskelig å beskrive, og det må oppleves i levende live.



Estetisk sett er Child of Eden noe av det vakreste jeg har sett på Xbox. Det er ikke to farger som ikke passer sammen, det hele flyter vakkert av sted, og man opplever scener som sine øyne aldri har sett før. Det hele emmer av kjærlighet og skjønnhet - teknisk er grafikken kanskje ikke den mest kompliserte og banebrytende, men det er vakkert så det holder.

Under den vakre overflaten ligger det heldigvis et ganske solid skytespill. Man er utstyrt med to våpen; et våpen som låser seg fast på opp til åtte fiender av gangen når man beveger sitt sikte over dem, og som man kan avfyre når man har låst fast på det antall fiender man ønsker. Det gis bonus for å avfyre våpenet når man har låst fast på det maksimale antall (altså åtte), og når det gjøres i takt til musikken. Det andre våpenet er et autofire våpen. Her avfyres små prosjektiler i en strak strøm etter hverandre, og dette våpenet brukes hovedsaklig til å skyte fiendenes skudd med og bekjempe spesielle fiender som er immune overfor det andre våpenet. Til slutt har man Euphoria, en slags smartbombe, som utrydder alt på skjermen. Hver gang en fiende skytes ned, utløser det en lyd, og ved å skyte fiendene på rett tidspunkt danner man sin egen lydtape over spillets soundtrack. Det er en ganske spesiel opplevelse, og det fungerer bedre enn det umiddelbart høres ut som.

Child of Eden var et av de første spill som ble annonsert til Kinect. Spillet kan dog både spilles med en standard Xbox joypad og via Kinect sensoren. Begge styringer fungerer fint, men det gir to helt forskjellige spillopplevelser. Spiller man med en joypad får man masse feedback fra spillet og musikken via vibrasjoner i joypadden, og styringen av siktet er presis og godt. Spiller man med Kinect, er det en helt annen opplevelse. Her står man foran tven og bruker begge hender/armer. Høyre arm brukes til å styre siktet og låse fast på fiendene, og skuddene avfyres ved å dra presse armen frem. Venstre arm brukes til å styre og avfyre autofire våpenet, og Euphoria brukes ved å løfte begge armene hurtig over hodet. Styringen virker ikke helt så responsiv som med en joypad, men det er ikke noe som påvirker spillet. Men det gir en helt spesiell opplevelse å stå foran fjernsynet og styre denne vakre reisen alene med kroppen. Om man velger den ene eller den andre formen for styring må være opp til en selv, men om Child of Eden er spillet som kan selge Kinect sensoren til det mer hardcore spillpublikum, kan jeg godt være litt i tvil om.



Grafisk er Child of Eden en helt spesiell opplevelse som jeg har vært inne på tidligere. Alt fra den vakre introen, til menyer og selve spillet er flott, stilsikkert og gjennomarbeidet. Etterhvert som man kommer igennom spillet, lukkes det opp for ekstra stæsj f.eks. i form av massevis av flott artwork og spesielle visuelle effekter, som dog ikke alle er like pene. Soundtracket spiller naturligvis en stor rolle i et spill som dette, og musikken kan kategoriseres som en blanding av japansk og vestlig elektronisk musikk – og selv om det ikke er så sterkt som soundtracket i Rez, er det ganske glimrende og passer fint til spillets glade og optimistiske stil.

Det er meget vanskelig å kategorisere Child of Eden; på den ene siden er det et simpelt, dog velfungerende skytespill og på den andre siden er det en opplevelse, en reise gjennom musikk, følelser og skjønnhet. Det er tydelig at dette er Mizugushis hjertebarn og hans ultimate kjærlighetserklæring til musikk og livsglede og en visuell tour de force som skal oppleves. Det er dog ikke et spill for alle og enhver, og man kan kun håpe at Child of Eden blir en større kommersiell sukess enn Rez ble for det er spill som dette som gjør det deilig å være spillentusiast, og jeg elsker det.

Orginalt skrevet av Palle Havshøi-Jensen Xboxlife Danmark
Screenshots (19)Se flere »
Kommentarer
Du skal være logget inn for å kunne lese og skrive kommentarer.
Spil Information
Cover
Tittel:
Child of Eden
Utvikler:
Q Entertainment
Utgiver:
Ubisoft
Plattform:
Xbox360
Spillere:
1
Utgivelsesdato:
16-06-2011
Offisiell webside:
Besøk siden, trykk her
PEGI
PEGI 7
Xboxlife.no Karakter
Gameplay:
8.5
Grafikk:
9.5
Holdbarhet:
8.5
Online:
0.0
Overall: 9.0 / 10
Brukerscore