Alice: Madness Returns anmeldelse

| Kommentarer (6) |

Det er nesten 11 år siden American McGee lagde sin versjon av Wonderland, se om oppfølgeren er gal nok til å sende vår anmelder Bo til en tur på asylumet.

Da jeg først så den første gameplay traileren til Alice: Madness Returns hadde jeg ingen anelse om at forgjengeren, American McGee's Alice, eksisterte (jeg var 10 år da spillet kom ut i 2000, så det var kanskje likså greit at jeg ikke hadde spilt forgjengeren). Mitt eneste forhold til Alice in Wonderland generelt har vært Disney filmene Alice in Wonderland fra 1951 og Tim Burton filmen fra 2010. Om du trodde at Tim Burton sitt hode var fylt med mørke tanker og merkelige figurer har du definitivt ikke vært inne i hode på American McGee og utviklerstudioet Spicy Horse.



En kode som gir deg muligheten til å spille en oppgradert versjon av American McGee's Alice vil følge med når du kjøper Alice Madness Returns. I min anmelder versjon av spillet fulgte det ikke med en slik kode, men jeg har spilt de første timene av American McGee's Alice på PC. Da jeg fikk vite at jeg skulle anmelde spillet så jeg også en del youtube klipp slik at fikk med meg historien så jeg vil si at jeg er veldig godt innsatt i historien. For dere som ikke har spilt American McGee's Alice eller ikke har planer om å spille den oppussede versjonen her har dere en kjapp sammenfatning, for dere som har tenkt å spille forgjengeren kan hoppe over denne neste paragrafen.

American McGee's Alice forsetter der bøkene Alice's Adventures in Wonderland (1865) og Through the Looking-Glass (1871) slapp. Under en vinternatt i November 1863, startes en brann i hjemmet til Alice Liddell og familien hennes. Alice unnslipper men foreldrene og hennes eldre søster dør i brannen. Alice tror det var katten hennes, Dinah, som var uheldig og veltet over en oljelampe og som et resultat føler Alice sterk overlevelses skyld. Alice blir lagt inn på Rutledge Asylum i London hvor hun de neste 10 årene av livet sitt blir "tatt vare på" og intervjuet av Dr Heironymous Q. Wilson som skriver ned alle hennes "gale historier" om Wonderland. Etter 10 år på asylume får Alice en natt besøk av White Rabbit som forteller henne at hun må returnere til Wonderland da The Queen of Hearts har tatt fullstendig jerngrep over Wonderland. Det Wonderland Alice kommer tilbake til er ikke et muntert og livlig sted hun husket fra barndommen, men i stede en kald og mørk verden. Alice ender opp med å beseire the Queen of Hearts og ved å beseire henne har Alice ikke bare reddet Wonderland, men også sin egen mentale helse. Desember 1874 forlater Alice Rutledge Asylum i håp om å aldri returnere ditt igjen.



Forgetting pain is convenient

Alice: Madness Returns starter kort tid etter forgjengeren, Alice sliter forsatt med overlevelses skyld etter at foreldrene og store søsteren døde i en mystisk brann i hjemmet deres for 10 år siden, hun har også begynt å hallusinere. Alice er ikke lengre på Rutledge Asylum, men jobber og bor på Houndsditch Home for Wayward Youth i Viktorians-era London,et slags tilfluktssted/barnehjem for hjem- og foreldreløse. Spillet starter med at Alice har en psykiatrisk time hos Dr. Angus Bumby som prøver å bruke Wonderland som et verktøy for å få henne til å begrave og glemme opplevelsene og skylden. Etter at timen er over sender han henne for å hente medisin hos farmasøyten. På veien blir Alice midlertidig nysgjerrig på en hvit katt og bestemmer seg for å følge etter, samtidig som hun innrømmer til seg selv at hun har en dårlig vane av å følge etter dyr og at det sjelden kommer noe godt utav det. Riktignok så går det ikke lang tid før Alice begynner å hallusinere og bakken under henne kollapser, og Alice er tilbake i Wonderland. Dette er et mye mer fredelig Wonderland enn det var da hun befant seg i Rutledge, men velkomstkomiteen, the Cheshire Cat, har ikke så gode nyheter. Det er en ny hersker i Wonderland og Alice er i større fare en noensinne.

The proper order of things is often a mystery to me. You, too?

Om du ikke holder tunga rett i munnen kan historien være forvirrende til tider, men forvirringen er et verktøy utviklerne bruker til å representere hvor oppdelt og kaotisk sinnet til Alice er. Derfor er strukturen til spillet, historien, gameplay, level-designet, de ulike stedene du befinner deg i passende fordi Alice er på vei til å bli fullstendig gal. Utviklerne har her vært smarte ved å gi Alice et endelig mål slik at du vet hvor du er på vei, samtidig som de kaster inn elementer som er ment til å gi lite om ingen mening før du har spilt deg gjennom hele spillet. En ting er iallefall klart, dette er et mørkt og dystert spill jo lengre du kryper inn i kaninhulet. Utviklerne ber oss om å utforske et ødelagt sinn og åpne sår, og mange kommer ikke til å like det de finner i enden av tunnelen, men det fungerer fordi utviklerne har tatt emnet så seriøst.



Haste makes waste, so I rarely hurry

Spillet er delt opp i seks kapitler, og hvert kapitel har sitt unike tema med noen blandinger det iblant er vanskelig å forestille seg. Du starter først i et område som er den typiske forestillingen om hvordan Wonderland skal se ut, fult av store fargerike sopper og trær. Men du vil etterhvert besøke verdener som for eksempel blander et teselskap på et asylum med et industrialisert London. Å gi flere beskrivelser vil ødelegge opplevelsen. Spillet sliter en del med regelmessig texture pop-in etter en filmsekvens eller loading, ganske hyppig loading, men utviklerne har forsatt fått inn en enorm mengde med grafiske detaljer. Selv om de fleste karakterene og fiendene ser stygge og fæle ut, ser de fortsatt bra og detaljerte ut. For hver gang du endrer domene er forandringene drastiske, noe spillet er i behov av da level designet i spillet etterhvert blir noe forutsigbart. Dette er noe jeg sjelden har opplevd, men på sine 14-16 timer er spillet faktisk litt for langt. Level designet er satt opp slik at du har plattformsekvenser og kampsekvenser, her gir utviklerne oss litt for mye av det gode. Du føler at du gjør hverken den ene delen eller den andre for lenge, men etter den 18. plattformsekvensen eller 19. kampsekvensen på ett domene som begynner å gjenta seg selv blir dette etterhvert kjedelig.

Spillet er veldig flink med å stadig gi deg nye typer av fiender å slåss mot, men også her pga lengden blir man etterhvert lei av dem, spesielt da noen av fiendene følger deg gjennom hele spillet.
For å gi domenene litt mer variasjon enn bare estetisk, har hvert domene sitt eget unike spill inni spillet. For eksempel et domene har en vri på sjakk som sitt spill, eller et 2d skyte spill etc. Her gir utviklerne oss også litt for mye, ved å bruke den gamle 3 regelen. Du må alltid gjennomføre disse tre ganger noe som gjør at du blir mettet på dem isteden for å vil ha mer. Det hadde heller vært bedre om du bare gjennomførte dem 1-2 ganger og reduserte noen av kapitlene med ca ¼ del.

Every adventure requires a first step

Hovedgrunnen til at jeg aldri spilte ferdig American McGee's Alice var at jeg overhode ikke likte fysikken spillet brukte til plattformingen sin. Alice: Madness Returns har med sitt trippel hopp og flyte muligheter såpass bra plattforming at om den ikke klarer å utfordre Mario, vil den i det minste kunne gi en god konkurranse til Ratchet-serien. Spillet låner litt fra gamle klassiske plattform spill. Blant annet skli banen fra Cool, Cool Mountain i Mario 64, samt en ørliten dæsj av bonus banene av Sonic the Hedgehog 2 og tønneskytingen fra Donkey Kong Country-serien. Spillet inneholder noen få puzzles, litt for enkle må jeg tillegge, men utviklerne har konsentrert seg mer om å lage puzzle-plattformer istedenfor bare å lage plattforming og puzzles hver for seg. De er akkurat vanskelige nok til at de ikke blir frustrerende, men samtidig er de ikke for lette slik at de blir kjedelige, alt i alt har de en fin balanse mellom seg. Alice har også muligheten til å se usynlige plattformer ved å krympe seg selv ned slik at hun kan se det du normalt ikke kan se. Ved å krympe seg selv ned kan hun også komme seg igjennom små nøkkelhull, samt finne og komme seg til gjemmesteder hun ikke kan finne når hun er stor. Det er mange gjemmesteder i spillet og du finner neppe alle første gang du spiller igjennom. I gjemmestedene finner du ofte fragment av minner som Alice har mistet, eller i det minste spillets valuta som er tenner.



How fine you look when dressed in rage

Tenner er som sagt brukt som spillets valuta og du bruker dem for å oppgradere diverse våpen du finner på veien gjennom Wonderland. Ditt første våpen er en noe større kjøkken kniv, men etterhvert vil du også finne en paraply (skjold), en pepperbøsse (maskingevær), kjepphest (klubbe), Tekanne (grenadelauncher) og en liten lekekanin (bombe/vekt). Kampmekanikene er kort og godt nesten tatt rett ut av Zelda blandet med et hint av Bayonetta. Ved å holde inne LT blir skjermen noe mindre og du låser deg fast på en bestemt fiende. Dette er selvsagt ikke nødvendig og spillet er ganske fleksibel ved å la deg takle kampsekvensene på din måte. Alice har også at dodge/dash mulighet, hvor hun deler seg opp i dusinvis av sommerfugler slik at du unngår et angrep eller trenger en ekstra dytt framover når hun er i luften og du ikke tror at du kommer til å klare hoppet. Du kommer til å ende opp med å bruke alt av arsenal du har, spillet er som sagt flink med å introdusere nye fiender og de kommer til å holde deg på tå hev, og få deg til å endre taktikk etterhvert som du finner ut hvilket våpen som passer best til hvilken situasjon. Men skulle det se mørkt ut og nesten alt håp er ute har Alice en siste sjanse om hun er på vei til å dø. Isteden for hjerter, som i Zelda, har Alice rose som liv og når Alice har en halv rose igjen har Alice muligheten til å bli hysterisk. Hun blir da fullstendig gal og ser mer ut som en demon enn en uskyldig ung pike og er uovervinnelig i en kort periode.

Når jeg først så Alice: Madness Returns var jeg mest bare nysgjerrig fordi den hadde en spesiell stil. Jeg så et spill som kunne ha potensiale til å bli et helt greit og underholdende spill. Spillet har isteden tatt meg med på en ferd jeg ikke var helt forberedte på, og har endt opp med å bli årets Dark Horse. Der spillet imponerer meg mest er når utviklerne går innom temaer som ellers er ganske tabu i samfunnet. Spillet har definitivt sine feil, de kunne ha rundet av lengden, fikset texture pop-ins etc. Men når det er sagt er det egentlig ikke en anmeldelse Alice: Madness Returns trenger, men en psykologisk avhandling.



Screenshots (30)Se flere »
Kommentarer
Du skal være logget inn for å kunne lese og skrive kommentarer.
Spil Information
Cover
Tittel:
Alice: Madness Returns
Utvikler:
Spicy Horse
Utgiver:
Electronic Arts
Plattform:
Xbox360
Spillere:
1
Utgivelsesdato:
16-06-2011
Offisiell webside:
Besøk siden, trykk her
PEGI
PEGI 18 Skremmende Sterkt språk Vold
Xboxlife.no Karakter
Gameplay:
8.0
Grafikk:
8.5
Holdbarhet:
7.5
Online:
0.0
Overall: 8.0 / 10
Brukerscore