El Shaddai: Ascension of the Metatron anmeldelse

| Kommentarer (4) |

Hva skjer når du blander japanske utviklere med gamle testamenter? Bo gir deg svaret.

El Shaddai: Ascension of the Metatron er et spill jeg har vært nysgjerrig på i lengre tid og holdt et lite øye med iløpet av de siste årene. Jeg liker spill som i det minste prøver å se ut som om de ikke bare er en i mengden, og da jeg hørte at spillets historie er inspirert av "Deuterocanonical Book of Enoch" økte nysgjerrigheten min. Da dette er en anmeldelse av et spill skal jeg ikke gå inn i noen større detaljer enn at historien spillet er inspirert av er en del av syv gamletestament bøker som aldri ble tatt med i bibelen.



I El Shaddai spiller du Enoch, som egentlig har som jobb å dokumentere enorme hauger med dokumenter i himmelen, som får i oppdrag av Gud å jakte på å bringe tilbake syv falne engler. Om han ikke klarer dette kommer Gud til å sende en syndeflod for å rense jorda og starte på nytt (ikke noe press med andre ord). Disse englene hadde fått i oppdrag å vokte over menneskene, men endte isteden med å leve blant menneskene som mini-guder. Og i noen tilfeller har de også blitt sammen med mennesker og skapt Nephilims, skapninger som ser ut som en blanding av bobler og marsmellovs. For å gjemme seg fra Gud har englene laget et spesielt tårn som Gud ikke har tilgang til, derfor må han sende Enoch som er et menneske. Siden dette kommer til å bli en lang reise så gjør Gud Enoch udødelig. Noe som sårt trengs da spillet strekker seg ut i over tusener av år (den syndefloden var det visst ikke noe hast med). Sammen på reisen til Enoch er Lucifel, han har muligheten til å gå igjennom tid og rom, men han kan ikke blande seg inn, og blir isteden en guide og forteller av historien til Enoch. Lucifel blir også brukt som et lagrings middel, han sender rapporter til Gud via mobil telefon (jeg håper virkelig han har et bra abonnement, noen av samtalene han har med Gud er virkelig langdistanse) som lagrer dine framsteg. Historien blir fortalt på mange forskjellige måter, fra filmsekvenser til dialoger mens du spiller, men også stillestående bilder samt tekster som er gjemt rundt om i spillet. Filmsekvensene er veldig bra laget utseendemessig, men jeg opplevde ofte at stemmene var usynkroniserte eller at underteksten og stemmen sa to helt ulike ting.

Om du har lite eller null kjennskap til historiene spillet er basert på kan det være noe vanskelig å henge med i svingene. Jeg har lest bibelen og bestemte meg for å lese litt om "the Deutorcanonical books" (takk wikipedia!) før jeg fikk spillet, det var forsatt ting som jeg ikke 100% forsto når jeg spilte igjennom spillet. Men etter å ha fullført spillet vil du nok i det minste ha en halvveis forståelse om hva alt dette handlet om. Noe av det som gjør historien litt forvirrende er at den lar seg ikke fortelle i fast tid hele tiden. I det ene øyeblikket blir historien fortalt fra framtiden, i det neste blir historien fortalt i nåtid om hva som må gjøres i framtiden, og dette kan skje under samme sekvens. Et annet problem er at Enoch har totalt to setninger gjennom hele spillet, så mye av det han føler og mener gjennom en gitt situasjon blir først fortalt av Lucifel etter at hvert kapitel er ferdig. Dette gjør det vanskelig å bry seg om karakterer som blir introdusert fordi du får ikke vite noe om deres historie og om hvorfor du burde bry deg før etter at det er over. Jeg tror (og da legger jeg stor vekt på tror, siden jeg ikke vet sikkert) det er mulig at utviklerne har gjort dette for å simulere "blind tro". Men det er heller ikke umulig at jeg ser noe som egentlig ikke er der. Om det er "blind tro" utviklerne prøver å simulere er jeg imponert over forsøket, men de klarer ikke å formidle det godt nok, og det blir isteden rotete.



Vi vet alle at et bra utseende kan ta deg til steder hvor du ellers ikke ville vært. Dette er El Shaddai i et nøtteskall, det er rett og slett et nydelig spill å se på. Et kjapt blikk på bildene av spillet vil fortelle deg mer om hvilken type spill dette er enn om jeg hadde skrevet en 40 siders anmeldelse. Spillet har en spesiell blanding mellom anime og vannmaling, det er rett og slett et maleri i bevegelse. Jeg har en mistanke om at utviklerne har spist deler av regnbuen fordi det er til tider ekstremt vanskelig å beskrive hva man ser og spiller igjennom. I det ene øyeblikket går du igjennom et område som på enklest måte bare kan beskrives som et fyrverkeri, mens i det neste befinner du deg i et glassmaleri av ulike engler, eller en verden som ser ut som en blanding av Final Fantasy 7 og Tron. Spillet har heller ingen HUD (før etter at du har spilt igjennom spillet én gang) noe som hjelper deg å konsentrere deg om det vakre landskapet rundt deg. Å si at level designet er repeterende ville vært å ta litt i, men du kommer til å merke iblant at egentlig så forandret bare den steinen farge. Men fordi utseendet enders ofte nok og nye spillmekaniker blir introdusert til rett tid er det ikke noe du kommer til å tenke på før du spiller spillet på nytt (spillet har New Game +). Musikken i spillet er også utrolig flink til å skape den rette stemningen til den rette situasjonen. Fra pulserende rock til rolige gitar soloer som bygges opp samt noen religiøse salmer. Disse er med på å øke den visuelle nytelsen du får av å se på spillet.

Spillmessig kan El Shaddai virke noe simplistisk, dette er ikke nødvendigvis helt feil, men muligheten for å spille effektivt og strategisk er der for de som har lyst å utforske mulighetene.
Du starter først med bare nevene før du etterhvert får muligheten til å slåss med 3 ulike våpen, Arch (Sverd), Gale (piler som flyter i lufta rundt deg som du kan skyte på fiender med) og Veil (Skjold/Boksehansker). Måten du får tak i disse våpnene er ved å stjele dem fra fiender for så å rense dem slik at de blir sterkere. Om et våpen ikke er blitt renset er det mindre effektivt og kan tilslutt bli ødelagt. Våpnene er også balansert slik at Arch er bedre enn Veil, Veil er bedre enn Gale og Gale er bedre enn Arch, noe som gjør at du kommer til å tenke veldig strategisk om hvilket våpen du kommer til å stjele til hvilket tidspunkt. Kontrollen er veldig enkel: du hopper på A, slåss med X, blokkerer med RB, og renser våpen/stjeler våpen med LB. Men det er rytmen i hvordan du bruker disse som har en betydning. Det minner faktisk litt om Fable hvor det gjelder å finne den perfekte balansen, du må ikke trykke for fort men heller ikke for sakte. Du modifiserer også angrepene ved å feks først holde inne angrepsknappe for så å trykke rytmisk, eller holde inne blokkeringsknappen og så angrepsknappen for å sende fienden opp i luften og sjonglere han så lenge du kan. Dette kan bli noe repeterende, men når du finner rytmen for hvert enkelt våpen, og bytter våpen til rett tid bli det mer fornøyelig å bekjempe den ene fienden etter den andre. Da fiendene etterhvert begynner å kjenne igjen mønstret ditt om du gjør det samme angrepet for ofte gjelder det å variere trykkene. Når du mestrer dette kommer spillet til å se ut som et juletre som blir sendt opp i lufta som en nyttårsrakett og eksploderer.



Kampsekvensene har hentet noen inspirasjoner fra JRPGer. Den eneste måten jeg kan beskrive det på er om du forestiller deg at du spiller en blanding av Devil May Cry og JRPGer. Hvor du både slåss mot fiender i den verden du befinner deg i og iblant møter du fiender og så blir du teleportert til et "battle-område" som i det fleste JRPGer for så å slåss mot fienden. Som regel en av englene som du er på jakt etter, jeg har ikke funnet ut noen forskjell om hva som skjer om du vinner alle kampene mot dem, men disse kampene er du ikke tvunget til å vinne. De er mer en test for å se hvor mye sterkere du har blitt. Boss kampene er veldig varierende, og de er verken for vanskelige eller for enkle, isteden er de bygd opp som en eksamen om alt det du har lært deg til det tidspunktet, og så lenge du har gjort hjemmeleksene kommer du neppe til å "dø" alt for mange ganger (iallefall på normal vanskelighets grad). Siden Gud har gjort Enoch udødelig har utviklerne gjort noe intressant med Enoch livmessig. Etterhvert som Enoch blir skadet vil rustningen hans bli ødelagt til han bare står igjen med en jeans bokse (dette gjelder også flere av Enoch's fiender). Når han har 0 liv igjen har han muligheten for å bli gjenopplivet om du trykker vilt på LB, RB,A eller X. Om dette skjer flere ganger over en kortere periode kommer Enoch til å dø og du må startet på en checkpoint. Sjelden lenger en 2 minutter tilbake fra der du var sist.



En del 3D og 2D plattforming må du forvente deg når du spiller igjennom El Shaddai. Foruten om kontrolleren er kameraet (for meg personlig) det viktigste i en plattformer, under 2D seksjonene er dette selvfølgelig ikke et problem. Men fordi kameraet er låst når du går rundt i 3D er plattformingen noe vanskeligere enn nødvendig, ikke fordi selve hoppet var vanskelig, men fordi kameraet var plassert på en måte som gjorde det vanskelig å se hvor man skulle lande.

El Shaddai er et veldig pent spill, det er en grunn til at jeg gir det en tier på grafikken. Men jeg er den første som innrømmer at jeg nødt mer av spillet på det estetiske plan enn det spillmessige. Foruten om bossene har du sett de fleste fiendetypene etter 2-3 timer (på et 10-12 timers spill), og selv om kampsystemet har gode muligheter for eksperimentering så er animasjonene få, og du har mest sannsynligvis også sett alle disse etter 2-3 timer. Om du har sansen for litt uvanlige spill og samtidig er litt religion interessert, er dette et spill du absolutt burde ta en titt på. Om ikke annet bør du i det minste ta en titt på alle screenshots vi har av spillet ;)


Screenshots (98)Se flere »
Kommentarer
Du skal være logget inn for å kunne lese og skrive kommentarer.
Spil Information
Cover
Tittel:
El Shaddai: Ascension of the Metatron
Utvikler:
Ignition Tokyo
Utgiver:
Ignition Entertainment
Plattform:
Xbox360
Spillere:
1
Utgivelsesdato:
09-09-2011
Offisiell webside:
Besøk siden, trykk her
PEGI
PEGI 12 Vold
Xboxlife.no Karakter
Gameplay:
7.5
Grafikk:
10
Holdbarhet:
6.5
Online:
0.0
Overall: 7.0 / 10
Brukerscore