Sonic Generations anmeldelse

| Kommentarer (3) |

Sonic tar nok en gang på seg joggeskoene sine, og snubler litt på veien, selv om mye fungerer som det skal.

Jeg har aldri vært noen spesiell fan av Sonic, nettopp fordi det blå pinnsvinet har løpt rett forbi meg, uten å gi meg dens fulle oppmerksomhet. Det eneste jeg har fått spilt i den anerkjente serien er på den kjære GameBoy Advance SP, og selv om jeg kunne spille det i flere timer i strekk, så fikk jeg aldri den følelsen av å bry meg noe særlig om serien. Men kanskje disse meningene mine vil fort forandre seg når jeg tester ut det nyeste kapittelet i den aldrende serien.





Starten på noe godt?

Det er mange Sonic tilhengere som har gått gjennom grufulle dager etter at SEGA bestemte seg for å satse på nåtidens konsollgenerasjon, og jeg føler med dem. Ikke siden «Retro» Sonic briljerte på TV-skjermene og i hånden på 90-tallet, har ikke utviklerne nå til dags fått til noe som er i nærheten av hva det en gang var.

I Sonic Generations møtes to generasjoner Sonic, den ene fra 90-tallet, og den andre fra nåtid. Spillet er ment som en hyllest til SEGAs maskot, i og med at han fyller hele 20 år i disse dager, og derfor fortjener spillfiguren å få møte sine røtter igjen.
På grunn av disse to valgmulighetene, så får man prøve seg på både god gammeldags «sidescrolling» med den eldre Sonic, og flere forskjellige dimensjoner når det gjelder moderne Sonic.





Sonic fyller år

Som sagt, så har Sonic nå rukket å bli 20 år, og vennene hans ordner derfor i stand en stor fest. Men som alltid blir det stopp i feiringen, fordi en gedigen stor og mørk skapning kommer og suger opp vennene og alle farger man kan finne. For å ordne opp i kaoset må pinnsvinet nok en gang spurte gjennom haugevis med baner for å få tilbake sine venner, og selvfølgelig fargene. Dette er egentlig en ganske flau og uinteressant historie, men hvis man tar en titt på historiene til de seneste Sonic-spillene, så har ikke akkurat disse heller vært i topp klasse.

Sonic har gjennom tidene løpt rundt i utallige baner, uten å slite ut joggeskoene sine. Og det er de samme «gamle» banene man møter her igjen, som tidligere. Det er alltid hyggelig å få et gjensyn med noen av dem, som «Green Hill», som gir meg en nostalgisk følelse uten sidestykke. Men det å resirkulere baner fra de gamle Sonic-spillene byr ikke bare på gode øyeblikk. Spillet kan noen ganger føles som et spill man har spilt gjennom flere ganger før, avhengig av hvilke Sonic-spill du har prøvd gjennom livet. Generations skal selvfølgelig være en hyllest til pinnsvinet, men å ha lagt til et par nye baner hadde også hjulpet litt til på spillbarheten.





Gammelt og nytt

Med de to spillbare Sonic-figurene vil man alltid få en del variasjon i løpingen, men i stedet for at spillet flyter som en drøm, som Sonic-serien muligens er kjent for, så kjennes Generations knotete og rotete ut. Hvis man for eksempel spiller som den nyeste Sonic-karakteren kan man ofte bli forvirret av veiretningene, på grunn av det flerdimensjonale oversynet, og det kan bli overveldende vanskelig å se hvilken vei man skal løpe. Disse problemene finner man ikke i førstegenerasjons- Sonic, der spillet går glattere for seg, og det er kanskje derfor jeg holder den nostalgiske Sonic som min favoritt.

Sonic har alltid vært en bombe med en sjarmerende og fargerik grafikk, og Generations er intet unntak. Sonic og hans venner er utformet som fra før – rett ut fra en animasjonsfilm, og like så med bakgrunnene i de forskjellige banene. Hav med gress, sommerfriske blomster og knallblå himmel så langt øyet kan se, er bare noe av hva man blir servert av grafisk kvalitet.





Lite gjenspillingsverdi

Men så var det selvfølgelig lydsporet da, noe som holder seg i ujevn balanse mellom godt og dårlig. Selve musikken høres lovende ut, og man kan fort begynne å nynne smått for seg selv på sangene. Når det gjelder stemmeskuespillet, har jeg andre meninger. Jeg ville heller latt meg slippe å omtale dette, hvis jeg ikke var nødt til, men jeg skal likevel gi det en sjanse. La oss si at SEGA har funnet fram reklameskuespillere og puttet dem inn i et lydstudio, der de får gaule med sine uinspirerende og forferdelige stemmer. Med andre ord, Sonic og vennene hans høres ut som en gjeng med utdaterte kvinner og menn fra amerikanske såpeserier, flaut.

Ved siden av historiedelen er det nærmest ingenting å gjøre, bortsett fra å bla seg gjennom menyene mens man samtidig nynner på bakgrunnsmusikken. Man kan kontinuerlig fortsette å prøve å slå sine gamle rekorder, noe som i bunn og grunn fungerer ganske greit, selv om det blir fort kjedelig i lengden.





Konklusjon

Sonic Generations føyer seg inn i rekken av middelmådige Sonic-spill som har kommet ut i løpet av de siste årene. Generations bringer med seg mye positivt som «Team Sonic» kan lære av, men det blå pinnsvinet snubler fortsatt til tider i skolissene sine. Spillet kan bli fort kaotisk med den moderne Sonic, mens den gamle Sonic fungerer like bra som forventet. Dette spillet passer perfekt til den hardbarkede Sonic-fansen, men kan også nytes av nye spillere innen serien.
Screenshots (24)Se flere »
Kommentarer
Du skal være logget inn for å kunne lese og skrive kommentarer.
Spil Information
Cover
Tittel:
Sonic Generations
Utvikler:
Sonic Team
Utgiver:
SEGA
Plattform:
Xbox360
Spillere:
1
Utgivelsesdato:
04-11-2011
Offisiell webside:
Besøk siden, trykk her
PEGI
PEGI 3
Xboxlife.no Karakter
Gameplay:
6.5
Grafikk:
8.0
Holdbarhet:
6.0
Online:
0.0
Overall: 6.5 / 10
Brukerscore