Need for Speed: The Run anmeldelse

| Kommentarer (1) |

Er det nyeste spillet i Need For Speed serien vroom vroom eller mer host host? Få svaret i vår anmeldelse.

I løpet av det siste året har Need For Speed ​​levert to spill for Xbox 360, som begge scoret ganske godt med både kritikere og spillere over hele verden. Jeg snakker selvfølgelig om Need for Speed ​​: Hot Pursuit og Need For Speed: Shift 2 Unleashed, utviklet henholdsvis av Criterion Games og Slightly Mad Studios. Spørsmålet er om Need For Speed ​​veteraner fra EA Black Box kan fullføre hat trick, med det nyeste spillet i den klassiske arcade racing franchise, Need For Speed: The Run.

Hvis vi bare få historien ut av veien først. I rollen som Jack Rourke, skal man kjøre race med mer enn 200 andre deltakere i et løp over hele USA, fra San Francisco til New York. Underveis skal man i tillegg til å kjøre fortere enn sine konkurrenter, også kjøre fra både politi og mafia. Førstnevnte fordi det med fartsgrenser er noe vi ikke bruker, sistnevnte fordi tjah, jeg vet egentlig ikke, men sure er i alle fall, fordi de sender både pansrede biler og helikoptre etter Jack.



Det er faktisk hele historien, og selv om Black Box prøver å introdusere noe spenning mellom noen av løpene, ved å la Jack utføre en serie med såkalte quicktime events, så er historien er omtrent like grunn og engasjerende som et Paris Hilton TV-show. Ikke at dette trekker dramatisk ned for det er tross alt de færreste som kjøper et bilsspill for en historie som kan vinne en pulitzer pris, men personlig tror jeg at Black Box lett kunne ha kuttet historien helt bort fordi du fortsatt bare venter på å komme i gang med neste løp, og er i utgangspunktet likegyldig til hva som skjer med Jack. Enten må det være en virkelig god historie, ellers må du fokusere på de virkelige hovedpersonene i et racingspill; bilene.

Hovedracet er delt inn i etapper (for eksempel fra San Francisco til Las Vegas), som hver er inndelt i forskjellige spilltyper: race, battle, ​​rivaliserende rasc, Hot Pursuit og checkpoint løp. Race er rett på veien, figurativt, selvfølgelig, hvor målet er å innhente X antall konkurrenter før racet ender. Med andre ord, et veritabelt kappløp til mål. Battle rival race er veldig likt. I begge spilltyper må man være innenfor en gitt frist til å kjøre forbi en motstander, og holde ledelsen til tiden renner ut. Forskjellen er at i Battle må du vanligvis klare 3-4 motstandere på rad, mens rivaliserende race "bare" må klare en enkelt (ofte får hjelp fra sine lagkamerater). Hot Pursuit er kjent fra tidligere spill i Need For Speed ​​serien. Unngå å bli stoppet av politiet og bare kom over målstreken. Denne disiplinen har blitt mye enklere enn i tidligere spill, for politiet bruker bare veisperringer. Så ingen Spike Matte eller helikoptre å slåss med. Checkpoint race går nesten uten å si. Samle sammen tapt tid, ved å implementere en scene før tiden renner ut. Du får tid for hvert sjekkpunkt du passerer gjennom før klokken tikker ned til 0.



Felles for alle typer er at du må reise fra punkt A til punkt B, man kan ikke kjøre et par runder for å lære banen å kjenne. Med andre ord, en god mulighet til å kjøre galt, banke pedalen i gulvet på feil tidspunkt eller begå noen av de feilene som du alltid gjør når du ikke kjenner løypen. Men det spiller ingen rolle egentlig, fordi Black Box har satt en reset funksjon i spillet som automatisk avspilles (bokstavelig talt) hvis du kjører opp i ræva på en lastebil eller lignende. Selvfølgelig kan du også velge å bruke denne funksjonen, når du vil, men den bør brukes klokt for den normale vanskelighetsgraden har bare 5 av dem tilbakestillinger i hvert løp. Er alle 5 brukt opp, taper man, og må starte på nytt fra bunnen av. Vanligvis funker denne funksjonen veldig bra for man skal som oftest ganske langt ut av banen før det blir aktivert, men innimellom går den litt for fort av, og spoler selv om bare to hjul er utenfor banen. Irriterende, spesielt hvis du er nær målet, og er på siste tilbakestilling.

Innenfor hver etappe får Jack et overordnet mål, for eksempel: komme til Las Vegas som topp 150. Du må da passere litt over 50 biler for å unngå å bli slått ut. Så langt så bra. Hver scene er nevnt i flere forskjellige spilltyper, og hver spilltype er også et krav å være oppfylt for å avansere til neste nivå. Et krav kan være; kom deg forbi 10 motstandere, men med nøyaktig 10 motstandere på feltet, så er kravet i virkeligheten en førsteplass. Det er egentlig greit, men det betyr også at du ikke bryr deg om hans overordnede stilling i løpet, for med mindre du får den første plassen, så kommer man ikke videre. Personlig synes jeg det ville ha vært åpenbart til å endre de ulike kravene for eksempel. innhente minst syv motstandere, men beholde 10 motstandere på banen. På den måten kan du gå videre til neste nivå via en sekundær plassering, men skal fortsatt ha det overordnede målet i tankene; kom på topp 150 i Las Vegas. Litt synd at Black Box ikke legger dette aspektet til enspillerdelen.



I stedet har de, som i andre Need For Speed ​​spill, implementert Autolog og her er det en glede å kunne sammenlikne kontinuerlige Autolog både total tid med venner og ditto, og tid i hvert løp. Det går ganske fort sport i å ligge på topp på highscore tabellen, og du bør bare prøve å presse et par sekunder ut av et sving. Meget god funksjon, som utvider singel player litt, noe som er nødvendig for hele løpet fra San Francisco til New York kan implementeres i 3-4 timer. Og uten å anstrenge seg. Ganske skuffende, særlig når sammenlignet med tidligere spill i serien som nesten alle har hatt en lang og utfordrende enspillerdel. Det hjelper selvsagt lite at det også er en utfordring, hvor du må fullføre ulike utfordringer fra kampanje komponentene, men til slutt forlenger den eneste singleplayer med noen timer, og uansett er det kun den nevnte jakten på førsteplass på ulike high score tabeller tilbake.

Men er det morsomt å kjøre bil i Need For Speed: The Run? I det store og det hele er svaret dessverre nei. Det er gøy når ting går virkelig fort på motorveien, og det er vanvittig moro å kjøre i snø og is, men den generelle håndtering av bilene ligger et sted mellom arkade og simulasjon, eller mellom Hot Pursuit og Shift 2 Unleashed (de to siste spillene i serien). Dette gir en følelse av manglende kontroll da banene byr opp til dans selv i de små svingene. Det er ikke helt sant, fordi, ta for eksempel en Porsche ute på noen svingete grusveier, så er den limt til veien og kontroll føles super nøyaktig, men den samme Porsche vil få øyeblikk senere seile rundt på veien så snart den får ny asfalt under dekkene. Veldig mystisk, og jeg ville ha forventet at det bare var omvendt.

Glimtvis viser Black Box hvor mye gøy The Run kunne ha vært dersom de hadde brukt litt mer tid til å justere kontroll av biler. Snø og isete veier i Rocky Mountains er uten sammenligning den mest underholdende å kjøre. Du kan ta nesten i hver sving ligge sidelengs uten å miste fart, og det er absolutt ikke for å dempe spenningen at du trenger å kjøre fra et snøskred. Bare håndtering av bilene hadde vært slik gjennom hele spillet. Selv drifting som ellers er et kjennetegn på arcade race sjangeren, synes helt å mangle, med mindre du velger en bil med predikat vanskelighethetsgrad styring. I disse bilene kan lett drifte sidelengs inn i en sving, men operasjonen er så vanskelig å kontrollere at man kunne like gjerne kommet ut av det med nesen feil vei. Det er faktisk veldig sjelden det lønner seg å bruke bremsen i The Run, fordi i de fleste tilfeller kan du fly gjennom en sving ved helt å slippe gassen en gang og dreie hardt på rattet.



Elastisk kunstig intelligens (også kjent som rubberbanding). En funksjon de fleste bilspillentusiaster kjenner, og som kort sagt betyr at de datastyrte bilene vil alltid innhente deg uansett hvor langt du kommer videre i et løp. Personlig synes jeg at denne typen av kunstig intelligens er ganske utmerket. Det gir spenning til slutten, hvis den vel og merke er laget godt. Det er det ikke i The Run. Alle datastyrte motstandere kjører som perler på en snor, og bare de bakerste av dem er å komme forbi i begynnelsen. Den ledende bilen ligger alltid langt foran, og uansett hvor godt du kjører og hvor mye du bruker boost for å få ekstra fart, er det vanligvis vanskelig å få has på han, men bare til du passerer det siste sjekkpunktet før målstreken. Da går det, eller de ledende bilene stopper nesten opp. Den samme effekten er sett når du kjører langs en snarvei. Motstanderne setter ned farten, så du kan være sikker på å få bedre plassering, selv når snarveien ikke nødvendigvis er raskere enn hovedveien. Du sitter med en følelse av at spillet lar deg vinne, noe som gjenspeiler tiden man bruker. Jeg la merke til at for eksempel at jeg på noen baner har hatt tider som var over 60 sekunder raskere enn mine venner, selv om jeg bare vant med 1 sekund foran runner-up. Noe tyder på at boost er helt unødvendig med mindre du ønsker å sette en raskere tid en venner.

Nå inneholder Need For Speed: The Run ikke bare en enspillerdel for det er selvfølgelig også mulig å gå online, og konkurrere mot folk fra hele verden og hvor offline delen skuffer noen, så tilbyr online delen en helt annen opplevelse. Bilene føles og håndteres fortsatt som i singleplayer (ikke så bra), men uansett det er bare mer moro, som sannsynligvis er relatert til det faktum at spill generelt er mer moro i selskap med og mot andre mennesker. Det skader selvfølgelig ikke at lag og andre nettverk problemer er ikke-eksisterende. Alt glir akkurat som olje, og selv respawn etter ulykker skjer uten store forsinkelser. 2 sekunders forsinkelse og du er tilbake i løpet. At du mister noen få plasseringer på grunn av en slik ulykke, kan man bare skylde på seg selv, men det er online racing. Det er ikke rom for mange feil, ikke engang i The Run, der intensiteten er høy hvis du er i topp fire.



Som det har blitt vanlig, selv i billøp, inneholder Need For Speed: The Run et XP system. Det betyr ganske enkelt at spilleren blir belønnet med poeng avhengig av plassering i et løp, forbikjøring, toppfart og en masse andre ting. Erfaringspoeng som brukes til å stige i rang (sjåfør nivå), og vil man hele veien til toppen, er det mange timer i The Run. Men systemet åpner også opp nye biler, nye utfordringer, nytt utstyr og ikke minst nye online oppdrag. Ja, online oppdrag. Det trenger ikke lenger å bare være om å være først over målstreken, men like mye om hvordan du gjør det. Oppnå toppfart i en bestemt klasse, lag X antall rene forbikjøringer (uten å ripe opp lakken på motstanderens bil) eller noe annet. En fin liten funksjon som gir en ekstra dimensjon til online delen som fungerer uten å imponere.

For både online og offline gjelder det at banene er både svært gode og varierte. Det er faktisk fjernet en del svinger i online-delen, som bare bidrar til å gjøre det lettere å kjøre fort, og det endrer ikkedet faktum at landskapet ser bra ut. Enten du kjører i snødekte fjell, gjennom gule høst skoger eller over slettene i midten av USA, ser det bare flott ut. Kun motorveier er noe kjedelig og ensformig, men her går det derimot så fort at du ikke har tid til å se på omgivelsene. Det kan godt være at grafikken ikke er grensesprengende, men det fungerer som forutsatt, slik at du noen ganger føler seg helt hensatt til USA motorveier og Frostbite2 kjører hele showet nærmest friksjonsfritt (Jepp, det er den samme spillmotoren som Battlefield 3). Til gjengjeld halter det litt med det grafiske inntrykk når du kommer nær hendelsene i noen av filmsekvensene. Samlet sett trekker stive karakerer, åttekanta hjul og hakkete vindusrammer ned litt i det grafiske inntrykket.

Lyden er egentlig ikke verdt å skrive hjem om. Mange biler høres nesten identiske ut, og det hjelper ikke at de også høres ut som familiens bil ute på parkeringsplassen. Riktignok er det litt overdrevet; bilene høres ikke ut som vanlig familie biler, men det mangler fortsatt et virkelig potent brøl fra panseret når gassen trykkes ned. Noen ganger kan man også høre bilene bak seg, som ikke er i nærheten. Jeg så ved flere anledninger disse "spøkelsene" hvor du befinner deg helt alene på en grusvei, og så plutselig hører en annen bil bak deg, ser tilbake og ser at du er helt alene på veien.

Samlet sett er Need For Speed: The Run ikke mer enn et vanlig racingspill. Ideen om et langt race er bra, men er utført med hva som føles som en litt for rutinepreget innsats. Grafikken er vakker og det beste med spillet, men det er noe som virkelig ikke betyr noe i en arcade racer, håndtering og gameplay har en del mer å si. Spillet føles kort som et tilbakeskritt i forhold til både Need for Speed ​​: Hot Pursuit og Need For Speed: Shift 2 Unleashed.



Skrevet av Nicolai Ingemansen for Xboxlife Danmark
Screenshots (31)Se flere »
Kommentarer
Du skal være logget inn for å kunne lese og skrive kommentarer.
Spil Information
Cover
Tittel:
Need for Speed: The Run
Utvikler:
EA Black Box
Utgiver:
Electronic Arts
Plattform:
Xbox360
Spillere:
1-8
Utgivelsesdato:
18-11-2011
Offisiell webside:
Besøk siden, trykk her
PEGI
PEGI 16 Vold
Xboxlife.no Karakter
Gameplay:
6.5
Grafikk:
8.0
Holdbarhet:
6.5
Online:
7.0
Overall: 6.5 / 10
Brukerscore