Kanskje litt for overfiksjonelt?
Den populære TV-kanalen har vært produsenter av haugevis av forskjellige tegnefilmer, både på den gode enden av skalaen og den mindre gode. Men noe som ikke er hverdagskost for TV-kanalen, er spilltolkninger av deres serier, selv om det har skjedd noen ganger i løpet av årene. Det er nå den kjepphøye tenåringsgutten Rex sin tur til å vise seg frem for det store publikum, uten å få det ultimate gjennombruddet for skeptikerne.
Rex er en ung gutt, men likevel har han nerver av stål, eller nærmere sagt never av stål. Disse kreftene får han av en eksplosjon som skyter ut tonnevis med giftige saker. Disse «sakene» infiserer alle mennskene på jorda, der i blant vår Rex, (Ligner mistenkelig mye på historien til superhelter). Selvfølgelig er det noen av jordklodens mennesker som ikke tåler disse bakteriene, så de forårsaker like så godt omfattende ødeleggelser og bråk. Rex mangler noen fysiske deformasjoner fra disse bakteriene, noe som gjør at han heller får mekaniske våpen og krefter. Helten vår gir sine evner til en organisasjon som vil utrydde stoffet og deres hovedfiende; Van Kleiss, som mener at stoffet er en gave, og burde utnyttes.
Lovende start...
Fra det øyeblikket jeg får øyne på menyskjermen, blir ikke forventningene mine akkurat høyere. Du har få valgmuligheter; og nærmest sytti prosent av skjermen består av spilltittelen og undertittelen, mens små satelittlignende baller, som ser ut som snytt ut av nesa fra Portal, snurrer rundt i verdensrommet. Dette er lite appelerende, men «man skal ikke skue hunden på hårene», selv om man har fryktelig lyst til det.
Spillet starter med at Rex kaster seg ut fra et fly, og daler nedover i lufta, samtidig som flydeler og steiner kastes mot deg. Som ikke det å anstrenge seg for å få seg unna de flyvende gjenstandene var nok, så får man også diverse beskjeder fra medhjelpere, som gir en liten hjelpende hånd. Denne brå starten fungerer godt, og viser kjapt en liten bit av hvordan kontrollerne fungerer.
Ikke like bra resten av veien
Rex gjør ikke stort annet enn å løpe fram og tilbake som en avisgutt, på jakt etter lommepenger. I mellomtiden sloss han med ulike monstre, der man må avgjøre selv hvilket våpen som er best egnet i den spesifikke situasjonen. Generator Rex-serien er ekstremt overfiksjonell, noe som gjør at våpnene er tatt ut fra en helt egen verden. Bazzokaer som er like store som fjell, og metallsverd, som ville til og med gjort hver eneste av verdens mektigste misunnelige, blir etterhvert bare normal kost for spilleren. Som om ikke dette var bra nok, så er det også mulig å oppgradere utstyret.
Dette legger opp til en actionopplevelse uten sidestykke, men alle disse forhåpningene blir knust av det tørre og treige kampsystemet. Etter en halvtime med spillet har man brukt den samme kombinasjonen omtrent femti ganger, uavhengig av hvilket våpen man foretrekker. Dette gjør kampsystemet tamt og uinteressant, noe som setter hull på spillfølelsen.
Barnevennlig grafikk
Man skjønner fort at dette er en tegnefilmserie, på grunn av den lett gjenkjennelige «japanske» tegnestilen som blir brukt. På TV kan dette fungere, men det blir litt for ukreativt når det kommer til spillverdenen. Et stort pluss når det gjelder grafikken er omgivelsene. Man vil gjennom historiedelen dra fra det ene bortgjemte hjørnet av verden, til det andre. Noe som vil føre deg til jungelen, ørkenen og mer. Selv om lokasjonene er fine og varierte bærer det ikke grafikk karakteren noe særlig høyere opp.
Det samme gjelder også lydsporet. Musikken føles som dratt ut av en arkadehall på 90-tallet, noe som gjøre den lett å nynne på, noe som kanskje ikke er like morsomt for ørene etterhvert. Rex har en typisk amerikansk stemme, med en litt for eplekjekk tone. Jeg ble titt og ofte irritert av stemmene til karakterene, siden de føles så altfor overdrevne.
Generator Rex: Agent of Providence er ikke bare en veldig lang spilltittel som er rettet mot barn, men også en grei spilladopsjon av den populære tegnefilmserien. Spillet holder en rød linje gjennom hele historien, uten de store overraskelsene. Det blir fort kjedelig i lengden, siden det føles altfor lineært, og man gjør omtrent det samme for hvert sekund – denge og skyte. Nå er jo Generator Rex: Agent of Providence et tegnefilm-basert spill, så man kan ikke forvente all verdens, men likevel burde man få inn litt mere variasjon.
Konklusjon
Alt i alt er spillet et helt middelmådig spill. Dette passer helt klart best for fans av den populære TV-serien, mens de uten kjennskap til serien vil ikke bli noe spesielt begeistret over denne spilladopsjonen. Spillet har noen morsomme våpen, men disse ødelegges av det tørre kampsystemet, noe som gjør at det hele føles repeterende og kjedelig i lengden. Generator Rex-serien har absolutt potensiale i spillform, selv om Agent of Providence hangler på flere steder.
